Gikk først «ål-in» og endte med kjempesmell. Så gjorde han spesialskip til pengemaskin

På forblåste Smøla har Mikal Eines og Nekton-konsernet fulgt norsk oppdrett gjennom tykt og tynt.

Egentlig var det oppdrett av ål det startet med. Men forsøket på å gå «ål-in» floppet da myndighetene la ned forbud.

– De dro ut kontakten over natten, og vi måtte gå fra ål til settefisk, sier Mikal Eines (55).

Det ble starten på en lang rekke omstillinger. I dag er han største eier i et konsern med nærmere 300 millioner kroner i omsetning.

Eines har tonet ned oppdrett i egen regi, men har til gjengjeld vokst på settefisk og spesialbåter for havbruksnæringen.

Utviklingen til rederiet Eines har vært så bra at selskapet har seilet opp som regionvinner for Midt-Norge i DNs Gaselle-kåring.

Rederi-eventyr

I en vik på innsiden av Smøla ligger brønnbåten MS «Smøla Våg» til kai. De strenge smittevernreglene gjør at skipet må ligge fem dager i karantene.

Eldstesønnen Karl Ove er styrmann om bord.

– Dette har vært som et eventyr hele veien, sier sønnen.

Bakgrunnen for at oppdrettsfamilien startet rederi, var å dekke egne behov. Som liten aktør sto de ofte bak i køen når behovet for brønnbåter og servicebåter var som størst.

Spesialskipene skulle viser seg å bli en pengemaskin. I fjor passerte rederiet 100 millioner kroner og satt igjen med et resultat før skatt på 19 millioner kroner.

Men de ser også at det er et marked med store svingninger innen havbruk. Derfor opererer de også en vaktbåt som går utenfor Hammerfest på kontrakt med Equinor.

Rederiet har bygget en flåte med tre-fire eldre skip som er tilpasset spesialoppdrag.

– Det har vært en billig tonnasje, sier Jan Eirik Nordseth som er daglig leder i rederiet Eines.

De store problemene med lakselus gjør at båtene utfører avlusingsoppdrag fra Hardanger til Kjøllefjord.

– Lusa har skaffet mange arbeidsplasser. Det er dessverre en sannhet, sier Mikal Eines.

Selfmade oppdretter

– Du må være oppvokst på gård for å drive med dette, sier Mikal Eines.

Han ser ned i ett av karene hvor det bobler av settefisk.

– Her etterlignes livet i elven for at fisken skal bli mest mulig robust. Du må spille på lag med biologien hele veien.

Et settefiskanlegg er som en stor labyrint av rør og pumper. Og han er typen som elsker problemer som er mulig å løse selv.

– Vi startet med to tomme hender. Derfor måtte jeg skru, sier Eines.

Det siste året har det stormet rundt Norges nest største eksportnæring.

DN har avdekket forurensning fra settefiskanlegg i norske fjorder. Nå i det siste har videoklipp som viser sårskadet fisk i norskeide anlegg på Island skapt sterke inntrykk. Og samtidig har det vært mye støy rundt skattlegging av verdiene som skapes i sjøen.

– Vi må tåle å bli sett i kortene. Bransjen må bli bedre på å løse problemene, for slik kan vi ikke ha det, sier gründeren.

Han har i en årrekke jobbet med å løse flere av miljøproblemene bransjen står over for.

– Jeg er selv i næringen, men mye av det vi har sett, har jeg ikke lyst til å være med på.

Målet har vært å få til nye sirkulære prosesser hvor alle innsatsfaktorene blir utnyttet. Biprodukter som tidligere var avfall, skal gjøres til en ressurs.

Da han startet med settefisk, fikk han høre at det var umulig med så dårlig tilgang på vann som på Smøla. Det ble motbevist, for Eines utviklet et resirkuleringsanlegg hvor avfallsstoffer skilles ut og vannet brukes på nytt.

– Det var her det startet. 99,9 prosent av vannet blir resirkulert.

Oppfinneren

Gründeren har de siste årene brukt det meste av tiden på utviklingsprosjekter.

– Jeg er like mye oppfinner som bedriftseier, sier Eines.

For å kunne bruke tiden på utviklingsprosjektene, har gründeren hentet inn daglig ledere både til morselskapet Nekton og rederiet.

– Plutselig står han i kar og roter, sier Roger Osen som er daglig leder i Nekton.

Eines er tidligere kåret Årets Navn i sjømatnæringen av Fiskeribladet og Intrafish og ble tildelt miljøvernprisen i Møre og Romsdal.

Biprodukt kan bli grønnsaker

Eierselskapet Nekton er allerede involvert i flere store utviklingsprosjekter:

• Gjødsel: I samarbeid med Franzefoss utvikles det et nytt gjødselprodukt for landbruk. Planen er å utnytte slam fra flere resirkuleringsprosessen for å få kontroll på utslipp. Prosjektet har kostet 15–20 millioner kroner.
• Biogass: Slam fra oppdrettsanlegg tilsettes bakterier og benyttes til å lage biogass, som igjen kan benyttes for å varme vann som brukes i produksjonen.
• Grønnsaker: Planen er å utnytte næringsholdig vann fra settefiskanlegget til å dyrke grønnsaker basert på en metode som kalles aquaponics. Nå planlegges store drivhus like ved, og målet er å få samarbeid med store bransjeaktører. Det planlegges også å utveksle CO₂ og O₂ mellom de to anleggene.
• Lukkede merder: Nekton har i flere år jobbet med å utvikle lukkede merder som skal gi kontroll på utslipp. Etter å ha forkastet duker og glassfiberkonstruksjoner, testes nå betongkonstruksjoner ut i sjøen sammen med partneren Betonmast. En egenutviklet merd på 2500 tonn og et lukket tankanlegg ligger klar.

Nå venter Eines spent på hvordan myndighetene vil bruke kvotesystemet til å premiere lukede anlegg.

– Det virker ikke som politikerne har hast med å fjerne lusa, sier gründeren.

Witzøe kom inn

I dag er det settefisk og rederiet som konsernet tjener mest penger på.

For to år siden ble det kjent at laksekongen litt lenger nord, Gustav Witzøe og Salmar, gikk inn med 80 millioner kroner og sikret seg kontrollen over Nektons oppdrettskonsesjoner.

Med bare to konsesjoner var det vanskelig å få god lønnsomhet i oppdrett.

– Derfor kom Salmar inn gjennom en rettet emisjon og drifter i dag de to konsesjonene, sier Nekton-sjef Osen.

Tidligere var de 17–18 konsesjoner rundt Smøla eid av lokale oppdrettere. I dag er det de to store Mowi og Salmar igjen på øya etter den intense oppkjøpsbølgen i næringen.

Den samlede eksportverdien av laksen som produseres på Smøla er på over fem milliarder kroner.

Jakter problemer

Selv om det er avdekket flere uheldige forhold rundt næringen, er ikke gründeren i tvil om at oppdrett er en effektiv måte å produsere mat på.

– Det er den mest bærekraftige måten å produsere proteiner på. Jeg har drevet med svin og vet at det trengs vesentlig mer energi for å lage en kilo kjøtt, sier Eines.

Selv jakter gründeren på nye muligheter innen oppdrett og problemer han kan løse.

– Det er ikke alltid at ideene mine blir godt mottatt i styret, men det er ikke alltid jeg hører etter.