Vilde Bjørdal og Valantine Anthonypillai er klar for årets makrelltokt. For Valantine blir det siste tokt før han pensjonerer seg.Foto: Ketil Svendsen
Vilde Bjørdal og Valantine Anthonypillai er klar for årets makrelltokt. For Valantine blir det siste tokt før han pensjonerer seg.Foto: Ketil Svendsen
Vilde Bjørdal og Valantine Anthonypillai er klar for årets makrelltokt. For Valantine blir det siste tokt før han pensjonerer seg.Foto: Ketil Svendsen

Årets makrelltokt blir siste tur med gjengen for Valantine

Valantine håper «Soloppgangen», eller kollega Vilde om man vil, får samme muligheter som han selv fikk.

Årets økosystemtokt etter makrell er snart inne i sin siste uke. Om bord på innleide «Vendla» finner vi Vilde Bjørdal og Valantine Anthonypillai før avgang. 

Ingeniørene er spøkefullt døpt «Soloppgangen» og «Solnedgangen» av gode kolleger. Toktet er nemlig Valantines siste tur for Havforskningsinstituttet før pensjonisttilværelsen. For Vilde er karrièren fremdeles i startgropen. 

Tekfisk har snakket med de to om livet om bord.

zoomMens kolleger klargjorde «Vendla» før tokt, tok ingeniører og forskere seg en pause i styrhuset. 
Mens kolleger klargjorde «Vendla» før tokt, tok ingeniører og forskere seg en pause i styrhuset. 

Bytte midtveis

Det årvisse makrelltoktet er todelt, med fullt forsker- og mannskapsbytte midtveis, i Tromsø.

Men ikke alle vil på land.

Senioringeniør Valantine pleier nemlig å følge hele toktets lengde. Han har vært ansatt i Havforskningsinstituttet i 30 år, og trapper i år endelig ned til det som kanskje blir en rolig pensjonisttilværelse.

zoomLeif Nøttestad er internasjonal koordinator under makrelltoktet.
Leif Nøttestad er internasjonal koordinator under makrelltoktet.

«Soloppgangen» og «Solnedgangen»

At de har fått oppnavn om bord tar begge med et smil. Det gjør også havforsker Leif Nøttestad, som er om bord i dag.

- Er det ikke bra? stråler han. 

Leif er internasjonal koordinator, og bryter mer enn gjerne inn i samtalen.

Kom til Norge i 1973

Valantine vokste opp kystnært i Sri Lanka, og kom til Norge i 1973. Han tok teknisk utdannelse i Norge, og jobbet en stund for Frank Mohn før forskningen tok ham.

- Her kan jeg følge hele leddet, fra å ta imot fisken, ta prøver, finne alder, legge i database og til å lage estimater. A til Å! forteller han entusiastisk. 

Fantastisk sted

Anthonypillai skryter av arbeidsplassen og mulighetene.

- Et fantastisk sted, og jeg håper «soloppgangen» får samme muligheter som jeg fikk.

Valantine slår ut med hånden mot Vilde, som står med en kopp kaffe ved siden av.

Arbeidsoppgavene til havforskerne er mangslungne. Valantine forteller at det som for landkrabber kan synes som monotont arbeid aldri er kjedelig. 

zoomValantine kan se tilbake på 30 år i havforskningens tjeneste. Tokt og kolleger blir savnet, tror han.
Valantine kan se tilbake på 30 år i havforskningens tjeneste. Tokt og kolleger blir savnet, tror han.

Vil savne toktene

Valantine har vært med på de fleste makrell- og sildetoktene til Havforskningsinstituttet. For det innleide fiskefartøyet «Vendla» er det femte og siste året i leieperioden. Valantine har vært med hvert år.

«Kings Bay», som starter årets tokt fra samme brygge, er også en kjent skute.

- Den har jeg fulgt på kolmuletokt, forteller han.

- Du kommer til å savne toktene? 

- Helt klart.

Møtevirksomhet

Også landjorden har budt på muligheter.

- Jeg har reist mye på internasjonale møter og forhandlinger med Leif’en, forteller han.

Leif’en er havforsker Leif Nøttestad, som akkurat nå er i en diskusjon med skipper Tormod Haugland.

- Det er hard jobbing, det også! sier Valantine, og fortsetter:

- Jeg er ikke redd for å jobbe hardt!

zoomLaboratoriet på «Vendla» må rigges opp før toktstart. Valantine bærer inn dobbelt opp med utstyr, for sikkerhets skyld.
Laboratoriet på «Vendla» må rigges opp før toktstart. Valantine bærer inn dobbelt opp med utstyr, for sikkerhets skyld.

Hav i alle retnigner

Vilde samstemmer. Livet om bord og i Havforskningsinstutttets lokaler på Nordnes er aldri kjedelig. Å kunne bidra til viktige, overordnede beslutninger motiverer dem begge.

- Jeg liker det godt. Så langt, smiler hun.

Mange år på tokt langs det beste Norge har å by på, bør gjøre inntrykk. Vi spør Valantine om han har noen favorittstrekninger langs kysten?

- Nei.

Ingeniørene er samstemte. Langt ut på havet ser det meste likt ut.

- Vi ser hav i alle retninger, ler Vilde.

Sjøsyke

- Hva kan gå galt under et tokt?

- Sjøsyke, mener Vilde. Hun er blitt sjøsyk på flatt hav.

Valantine har heldigvis vokst det av seg i løpet av 30 år.

Afrika

Utenlandsoppdrag har også budt seg for den sjøvante ingeniøren fra Sri Lanka.

- Jeg har seilt med gamle «Nansen» i gamle dager, med legendariske havforskere som Johannes Hamre. Turene gikk gjerne rundt Afrika.

- Sør-Afrika, Namibia, Angola, lister Valantine.

- Er du noen gang hjemme? 

zoomValantine på ingeniørenes arbeidsplass under toktet.
Valantine på ingeniørenes arbeidsplass under toktet.

Arbeid og mer arbeid

Valantine pleier å ta seg fri på høsten. Det vil si, etter tokt kommer etterarbeid. Tidsfrister krever sitt.

- Min kone lurer litt, når jeg kommer hjem og bare fortsetter å jobbe.

Valantine tenker ikke på tid, forteller han.

- Når jeg har fått en oppgave, må jeg fullføre den.

Vilde ler litt hult når Valantine forteller at han ikke fører timer.

De neste 30 årene

- Jeg har ikke så mange oppgaver som Valantine har hatt - ennå, mener hun.

- Ser du for deg å jobbe her de neste 30 årene?

- Jeg trives, jeg ...

- ...bank i bordet! skyter Valantine inn.

zoomOgså Vilde trives om bord, og nå har også hun fått fast jobb ved Havforskningsinstituttet.
Også Vilde trives om bord, og nå har også hun fått fast jobb ved Havforskningsinstituttet.

Sildelarvetokt

Når Vilde går av i Tromsø etter to og en halv uke med prøvetaking av fisk og av plankton, byttes også det meste av mannskap og forskere ut.

- Jeg var ute på makrelltoktet med «Vendla» i fjor, forteller Vilde. 

Da gikk hun på i Bodø. Hun har to tokt under beltet, og trives på sjøen.

- Jeg var med på et sildelarvetokt da jeg skrev master, forteller hun.

I tillegg var hun med på et økosystemtokt i Barentshavet i fjor.

- Der kom jeg noe lenger nord enn det årets makrelltokt går!

Barnebarn

Helt arbeidsledig blir ikke Valantine. Hjemme venter barnebarn på en matglad farfar.
- Er hun hjemme fornøyd med endelig å få deg på land?

- Håper da det! ler Valantine. Og banker atter i bordet.

Valantine har både barn og barnebarn. Mange uker borte kan kreve sitt.

- De etterlyser farfarmat!

Om det er fisk eller kjøtt, er ikke så nøye. På Valantines kjøkken er det krydderet og marinadene som står i sentrum.

- Jeg er glad i fisk, da!

- Det er du vel nødt til å si?

- Han mener det! gauler Nøttestad fra andre enden av styrhuset.

zoomStartsted for både «Kings Bay» og «Vendla» var Bergen.
Startsted for både «Kings Bay» og «Vendla» var Bergen.

Nytrekt torsk-type

Vilde er forsiktig glad i fisk - «jeg er mer en nytrekt torsk-type» - forteller hun. Med en far som er allergisk mot sjømat har smaken på fisk kommet fra besteforeldrene, men også med årene. Makrell har hun ennå ikke vent seg til.

- Min bestefar var fisker, så jeg har vokst opp med havet i nærheten.

Sommerminnene for Vilde er å ligge og se på krabbene fra bryggen. Det gjør hun fremdeles, forteller hun.

- Det finnes ikke bedre, sier hun om det punktet i barndommen der interessen for fisk startet.

Sri Lanka

Også Valantine har fiskere i slekten.

- Både foreldre og besteforeldre har vært på havet, forteller han, og lister opp litt flere.

Fartøyene, av den tradisjonelle typen, var imidlertid ikke så store, sier han og ser rundt seg.

Vilde tror hun må prioritere annerledes når hun selv får barn.

- Det blir mange hensyn å ta med barnehage og annet som ikke passer når man er mange uker ute, tror jeg.

Hun forteller at Havforskningsinstituttet er fleksible med arbeidsoppgaver når familie krever sitt.

Fast jobb

Hun hadde Leif Nøttestad som hovedveileder da hun tok master på ungmakrell. Hun var selvskreven på fjorårets makrelltokt.

Nå har hun imidlertid landet jobb i avdeling for økosystemprosesser.

- Der analyserer jeg blant annet mageinnhold fra fisk, for å finne hva fisken spiser.

Valantine synes det er synd hun ikke havnet i hans fagfelt, som er aldersbestemming av fisk.

- Der ble det dessverre først ledig etter at jeg hadde takket ja, repliserer hun.

zoomLunsj om bord på «Vendla».
Lunsj om bord på «Vendla».

Sudoku og fag

Tokt er ikke bare jobb, og der er tid til både fritid og sosialt samvær. Mens Vilde gjerne finner frem sudoku og strikketøy, er det fag Valantine leser på mellom slagene.

- Kanskje jeg må finne noe annet å lese på nå? undrer han.

For ham er det kolleger og mannskap han kommer til å savne mest. Han skryter av samarbeidet med fiskerne.

- En fantastisk gjeng.

- Det er de vi jobber for, understreker Vilde.

Respekt for fiskerne

Fiskerne lever av det de høster, og forskerne har respekt for arbeidet deres.

De eneste uenighetene Valantine har opplevd, er på akustikktoktene.

- Loddetoktene, for eksempel. Hvis der har vært store registreringer før vi kommer inn i fjorden, og vi ikke finner noe ...da kan det bli litt styr.

Isbjørn

I løpet av 30 år har så klart ikke all spenning dreid seg rundt observasjoner og laboratoriearbeid.

- Jeg har vært med på bjørneskyting! minnes Valantine.

For mange år siden skulle en geolog i regjeringsoppdrag settes i land på naturreservatet. Geologen, som skulle være der en uke, ble fraktet i lettbåt. Om bord var også Valantine.

- Da tåken lettet, var der plutselig en svært sulten isbjørn der.

Isbjørnen, hadde tydd til å måker for å livnære seg, og skulle egentlig være langt unna. Nå var den tett på.

- Det var i alle fall beskjeden fra stasjonen, forteller ingeniøren.

Geologen valgte å skyte bjørnen.

- Skinnet kom tilbake til Jan Mayen, mens geologen måtte betale bot.

zoomBåde Vilde og Valantine håper på godt vær under årets makrelltokt.
Både Vilde og Valantine håper på godt vær under årets makrelltokt.

Kostbare tokt

Tokt til Jan Mayen er kostnadskrevende, der er mye ressurser som ligger bak slike besøk.

Også Vilde håper å komme tett på isbjørn. Håpet er både Bjørnøya og Jan Mayen.

- Men kanskje litt lenger unna, ikke så tett at det smeller, sier hun.

Bjørnøya er ikke lett å komme til. Tåke og kronglete tilkomst gjør besøk eksklusive.

Kjeppjaget

Men selv ikke godt vær gjør det enkelt. Valantine og Leif Nøttestad kan krysse av for å ha blitt lempet ut fra øyen.

- En illsint stasjonssjef kjeppjaget oss og et BBC-team fra øyen, forteller Leif.

- Løste det seg?

- Nei da, vi måtte dra, vi. Stasjonssjefen skulle ha middagshvil.

Valantine tok opp reglene rundt allemannsretten, uten at det hjalp.

- Han hadde nektet kongen og dronningen, sa han! 

( VILKÅR )
 
Del saken