Indiske unger i morgengry .Arkivfoto
Indiske unger i morgengry .Arkivfoto
Indiske unger i morgengry .Arkivfoto

Hva hvis genforskning kan bidra til å mette flere folk med fisk?

Vi har hatt den grønne revolusjonen. Nå trenger vi den blå. Det fortjener de som kommer etter oss.

Alle foreldre husker øyeblikket når de holdt barnet sitt for første gang. Det lille rynkete ansiktet, en helt ny person, som åpenbarte seg innhyllet i sykehusteppet. For snart ett år siden strakte jeg fram hendene og tok datteren min i armene mine. Jeg var så overveldet at jeg knapt klarte å tenke. 

zoomMads Martinsen, Skretting Norge.
Mads Martinsen, Skretting Norge.

Etterpå måtte jeg ut, for barselavdelingen var full. Det var varmt og klamt denne sommernatta, og da jeg gikk over fortauet kom det en tanke i hodet mitt. Når datteren min blir like gammel som jeg er nå, vil det være 10 milliarder mennesker som går på jorda. Jeg stoppet opp midt i fotgjengerfeltet. Hvordan skal det gå?

Stor utvikling

Da min far var ungdom på 1970-tallet, var én av fire mennesker sultne - «underernært» som er dagens foretrukne begrep av FN. I dag har dette forholdet falt til én av ti. I løpet av disse fem tiårene har gjennomsnittsleveralderen for verdens befolkning økt med utrolige 15 år, og størstedelen av økningen har skjedd i fattige områder. Hundrevis av millioner mennesker i Asia, Latin-Amerika og Afrika har løftet seg ut av armod og inn i middelklassen. Denne velstandsøkningen har ikke skjedd på en jevn eller rettferdig måte. Millioner på millioner er ikke velbeslåtte. Likevel, en slik voldsom utvikling har aldri skjedd før. Vil denne framgangen kunne fortsette? Vil vår rikdom kunne opprettholdes?

Hva barna våre skal spise i fremtiden, er noe vi må løse sammen

Økonomer hevder at verdens vekst vil fortsette, slik at når datter min er på min alder, vil en svært stor andel av verdens befolkning tilhøre middelklassen. Som alle andre foreldre, ønsker jeg at mine barn skal ha det godt når de er voksne. Men på parkeringsplassen utenfor sykehuset, virket dette plutselig usannsynlig. Ti milliarder munner, tenkte jeg. Tre milliarder flere med middelklassens appetitt. Hvordan i alle dager kan de bli tilfredse? Men det er bare en del av spørsmålet. Det fulle spørsmålet er: Hvordan kan vi sørge for at alle kan leve et rikt liv, uten å gjøre jorda ubeboelig?

To amerikanere som virket på 1900-tallet, sto bak de to intellektuelle hovedretningene verdens institusjoner har brukt for å forstå våre miljødilemma. Men deres tanker tilbyr radikalt forskjellige svar på spørsmålet om vår overlevelse. De to var Wiliam Vogt og Norman Borlaug.

«Kutt! Kutt!» eller «Innover! Innover!»

William Vogt som ble født i 1902, var en av pionerene innen den moderne miljøbevegelsen og målbar synet «apokalyptisk miljøvern» - troen på at dersom mennesket ikke drastisk reduserer sitt forbruk og begrenser befolkningsveksten så vil det rasere det globale økosystemet. Velstand er ikke vår største bragd, men vårt største problem, skrev han i flere bestselgere. Tar vi mer av vår jord enn den kan gi, sa han, vil det uunngåelige resultatet bli en ødelagt planet. Kutt! Kutt! var hans mantra.

Borlaug, som ble født tolv år etter Vogt, var frontfiguren til «tekno-optimismen» -synet på at vitenskap og teknologi, riktig brukt, vil la oss produsere oss ut våre vanskeligheter. Borlaug er best kjent for sin forskning som på 1960-tallet la grunnlaget for den Grønne Revolusjonen: kombinasjonen av høyytelsesavlinger og jordbruksteknikker som økte kornhøsten over hele verden. Dette reddet titallsmillioner mennesker fra sult, og Borlaug fikk Nobels fredspris i 1970 for arbeidet med å klare å øke avlingene på samme område dyrka mark. Det ble sagt at endringen av hvete og ris reddet 1 milliard mennesker fra sult, og at Borlaug reddet mer liv enn noen annen person i historien. For Borlaug var velstand ikke problemet, men løsningen. Bare ved å bli rikere og mer kunnskapsrike, kan menneskeheten utvikle vitenskapen som vil løse våre miljødilemmaer. Innover! Innover! var hans mantra.

Lete etter løsninger

Jeg liker å tenke på disse to perspektivene på én og samme gang. Bli inspirert at Borlaug og hans følgere som leter etter teknologiske løsninger. Samtidig som vi lytter til Vogt og hans følgere som advarer oss mot likegyldighet. Som fôrprodusent må vi jobbe med begge spor. Vi må ha tydelige innkjøpskrav og jobbe med våre råvareprodusenter for å få til en mest mulig bærekraftig produksjon. Men vi er også pliktige til å lete etter løsninger som kan skape en blå revolusjon.

zoomVi må doble matproduksjonen og halvere fotavtrykket innen tretti år, men hvordan skal vi klare å få det til?
Vi må doble matproduksjonen og halvere fotavtrykket innen tretti år, men hvordan skal vi klare å få det til?

Råvareutvikling reddet 1 milliard mennesker fra sult

Millioner av mennesker ville sultet i hjel hadde det ikke vært for at Borlaug utviklet en ny robust type hvete som kunne absorbere store mengder gjødsel og samtidig stå opp mot storm og regn. De første testene på 1960-tallet viste at Borlaugs dverghvete ga ti ganger større avlinger enn tradisjonell hvete. I tiårene etterpå, utviklet Borlaug og hans team en ny type ris som transformerte asiatisk jordbruk og tredoblet risavlingene på 1970 og -80-tallet. 80 % av risen som dyrkes i Asia i dag, er av denne nye typen ris, og asiatiske menn, kvinner og barn får i seg i snitt 30 % mer kalorier i dag enn før dette risgjennombruddet kom.

Uetisk å la være å bruke genredigering (CRISPR) for å løse store samfunnsproblemer

Borlaug ble anklaget for å krysse genetiske grenser og minske det biologiske mangfoldet. Borlaug avviste kritikken og understreket at hans arbeid hadde vært «et skritt i riktig retning, uten å ha forvandlet Jorden til et Utopia».

Dette leder oss til dagens diskusjon om genredigering/CRISPR - teknologien som gjør det mulig å gjøre målrettede endringer i arvestoffet til alle levende organismer, uten å sette inn nytt dna. Det er altså ikke snakk om genmodifisering (GMO), men at du redigerer et dna; for eksempel at du fjerner noe i genmaterialet som kan føre til sykdom.

De fleste har hørt om genmodifisering, men kun halvparten av nordmenn har hørt om genredigering fant en ny norsk undersøkelse som kom fram i en rapport fra Bioteknologirådet og GENEinnovate. (Norske forbrukeres holdninger til genredigering i norsk landbruk og akvakultur, 2020).

Det har også vært antatt at de fleste i Norden mener at det er uetisk å genmodifisere/genredigere dyr og planter. Men i fjor snudde Etisk Råd i Danmark problemstillingen på hodet og fant at flertallet svarte at det kan være uetisk å ikke ta i bruk genredigering for å løse store samfunnsproblemer. Dette ble nylig bekreftet i den samme undersøkelsen. Kanskje vi da skal begynne å tenke som Borlaug, og skaffe oss mer kunnskap om denne nye teknologien?

CRISPR kan gjøre havbruksnæringen mer bærekraftig

Overordnet så kan kanskje CRISPR effektivisere enhver råvare, og da kan CRISPR i fremtiden også påvirke fiskefôrbransjen. Målet må være å gjøre ting mer bærekraftig enn i dag. Per i dag har ikke vi nok kunnskap, og vi har ikke de ekspertene vi kanskje skulle hatt på dette området. Det er et komplisert felt og vi trenger mer viten. Derfor støtter jeg forskning på og fremtidig implementering av CRISPR dersom det på en trygg måte kan gjøre havbruksnæringen mer bærekraftig.

Skretting sin offisielle holdning er at denne teknologien kan være svært samfunnsnyttig, vi tror på CRISPR og er positive til teknologien. Men alt vi gjør i Skretting skal være faktabasert og dokumentert. Vi er strenge med oss selv og skal være helt trygge på nye råvarer før vi implementerer dem i produksjon av fôr.

Men en ting er sikkert: hvis vi ikke gjør forsøk, kommer vi ikke videre!

Vi trenger norsk kunnskap om CRISPR

Vi må doble matproduksjonen og halvere fotavtrykket før min datter blir tretti år, men hvordan skal vi klare å få det til? Det er klart at vi kan komme langt med å få nye gode råvarer, og hvis vi alle gjør en innsats for å produsere mat mer effektivt og ha fokus på utslippene våre. Men vi må løfte blikket, og se på hva som er de større utfordringene. Skal vi klare å ta dette kvantespranget trenger vi enda bedre verktøy i verktøykassa vår. CRISPR-teknologien kan være et slikt virkemiddel.

Vi har behov for skikkelige og nyanserte debatter om denne teknologien. Dette har ikke stått høyt på agendaen til havbruksnæringen så langt, men skal vi komme videre er vi nødt til å ta debatten og diskusjonen. For å finne nye måter å mette en økende befolkning og samtidig redusere fotavtrykket, bør vi se på denne teknologien under kontrollerte former - og det er avgjørende at vi får gjort forsøk med den.

Siden vi lever i et land som har strenge kontrollregimer, bør vi kanskje undersøke CRISPR-teknologien i Norge, i stedet for å bare avvise det og stenge døren? Undersøkelsen fra Bioteknologirådet sier at nordmenn er mer positive til genredigerte produkter utviklet av norske aktører for det norske markedet, enn til genmodifiserte produkter utviklet av utenlandske aktører for det globale markedet.

Ja, til etiske grenser. Nei, til «Nei!»

Vi trenger etiske grensene for hva genredigering kan brukes til, for dette må være kontrollert. Det er spesielt viktig med en helt ny teknologi at det er kontroll og ikke frislipp. Så får vi se etter hvert om vi bør endre på ting. For det finnes noe mellom det å tillate absolutt alt innenfor genteknologi og den andre ytterkanten med å gi dødsstøtet til all bioteknologi.

Det er der utfordringen ligger, for det er et komplekst felt, og derfor er det lett for folk som blir spurt om å mene noe om dette, å bare si «Nei» med en gang. Men det finnes nivåer og glidende skalaer, og vi bør se på om det er mulig å undersøke og forske på dette. Samtidig trenger vi å ta inn over oss følelsene som kommer med denne teknologien. Hvis ikke, er faren at vi i Europa bare stenger døren igjen for bioteknologi og overlater utviklingen til andre land. Det er allerede i ferd med å skje.

Føre-var-prinsippet trenger ikke blokkere for fremskritt

Føre-var-prinsippet er det grunnleggende biologiske prinsippet, for meg og mine kolleger. Det er noe vi skal forholde oss til på alle biologiske områder, inkludert CRISPR. Så det vektes høyt, men igjen er utgangspunktet at vi må teste, og vi må gjøre forsøk. 

Dersom vi skal ta i bruk nye råvarer så er det en prosess som går over flere år. Forsøk og testing gir oss kunnskap, men om det blir tatt i bruk seinere er en helt annen sak. Når vi skal ta den beslutningen, er føre-var-prinsippet viktig. Men vi må starte forskningen nå slik at vi har kunnskap i forkant og ikke vente til det oppstår et behov som må løses akutt.

Ord er makt

Skal laksen GMO-merkes dersom den en gang i framtiden, får en råvare som er moderert med CRISPR-teknologien - altså en råvare med en genredigert organisme der vi bare har fjernet dna eller gjort en endring i DNA’et.

Det kan virke lett å svare ja, på dette, men det er samtidig komplisert. Overordnet skal forbrukere alltid kunne vite hvordan maten er produsert. Vårt prinsipp er full transparens i produksjonskjeden, fra råvare til ferdig produkt. I den forbindelse er det viktig at det merkes, men hvordan skal selve merkingen gjøres?

- Det er utrolig viktig å være åpen og detaljert på dette -ord er makt -det betyr noe hva vi kaller det. Hvis jeg spiser en type mat, så er det viktig for meg å vite mest mulig om den. Kanskje skal vi merke hva slags type GMO det er. Det gir meg som en forbruker en mulighet til å finne ut av det. For eksempel kan vi gjøre som det gjøres med e-stoffer, at det kodes for ulike typer genmodifisering slik at forbrukere kan finne ut av dette. Stikkord er transparens og kunnskap. Dette er på linje med et stort flertall av norske forbrukere som responderte til undersøkelsen til Bioteknologirådet.

Men jeg håper for min datters skyld, og alle de andre som skal leve på denne planeten sammen med henne at vi begynner å undersøkes om CRISPR kan bidra til å redusere fotavtrykket og mette flere folk. 

Denne gjestekommentaren er opprinnelig skrevet for IntraFish. Du kan lese flere av Mads Martinsens gjestekommentarer her: 

Tenk om vi kunne klart å lage gode fôrråvarer i Norge?

Ikke la en krise gå til spille .

Kommentar: Tråkker vi i grønnvaskingsfellen?

( VILKÅR )
 
Del saken