VIL HA: Generasjon Y (1997-2017) er positiv til å ta i bruk nye arter, noe som åpner opp for et marked for mesopelagisk fiske fremover. Her fra tokt med ringnotsnurperen og tråleren «Birkeland» i forsøksfiske etter mesopelagisk fisk.Foto: Leif Grimsmo/Sintef Ocean
VIL HA: Generasjon Y (1997-2017) er positiv til å ta i bruk nye arter, noe som åpner opp for et marked for mesopelagisk fiske fremover. Her fra tokt med ringnotsnurperen og tråleren «Birkeland» i forsøksfiske etter mesopelagisk fisk.Foto: Leif Grimsmo/Sintef Ocean
VIL HA: Generasjon Y (1997-2017) er positiv til å ta i bruk nye arter, noe som åpner opp for et marked for mesopelagisk fiske fremover. Her fra tokt med ringnotsnurperen og tråleren «Birkeland» i forsøksfiske etter mesopelagisk fisk.Foto: Leif Grimsmo/Sintef Ocean

Hva skal vi egentlig gjøre med de mesopelagiske ressursene?

Om ingen vil ha ressursene, eller prisen blir for lav, vil vi ikke kunne utnytte det store potensialet som ligger i nye arter.

Festtalene og prosjektene knyttet til nye arter og nye muligheter for den blå bioøkonomien lavere ned i næringskjeden er mange, lange og inspirerende og fulle av potensial: Verdens befolkning øker og det vil ikke være nok mat til alle. Kun 2 prosent av all menneskeføde kommer fra havet i dag, og det er uutnyttet potensial lavere i næringskjeden. Dette er fantastiske muligheter for fiskerinæringen til å kunne høste på nye arter. Men hvem er det egentlig som vil ha alle disse ressursene og hva skal de brukes til?

Raudåte

I dag er det den mesopelagiske muligheten som er hovedfokuset i disse diskusjonene. Men det er ikke første gang vi hører om store muligheter med uutnyttede organismer, hvor håpet ennå ikke har nådd potensialet. 

Hoppekrepsen Calanus finmarchicus (raudåte) var for eksempel allerede diskutert på 70-tallet men fikk sin renessanse på starten av 2000-tallet når det ble aktivt diskutert som den store muligheten lavere i næringskjeden. Planktonet ble vurdert til å ha fantastisk potensial som fôr, menneskeføde, fargestoff og kosttilskudd og det ble investert i prosjekter som undersøkte disse mulighetene og forvaltningsutfordringer rundt et slikt fiskeri. 

I 2019 ble den kommersielle kvoten satt til 254.000 tonn. Det ble fisket 352 av disse det året.

zoomSeniorforsker Rachel Tiller SINTEF Ocean, faggruppe for Sirkulær Bioøkonomi.
Seniorforsker Rachel Tiller SINTEF Ocean, faggruppe for Sirkulær Bioøkonomi.

Maneter

Maneter har også blitt vurdert i perioder, spesielt når det er oppblomstringer av kronmaneten Periphylla periphylla og den observeres lenger nord enn tidligere og i større mengder. Her er det kollagen, proteiner, menneskeføde og mikroplastfilter som er fremhevet som muligheter, spesielt med det store EU prosjektet GoJelly, hvor flere av disse produktene utvikles og testes. 

Fiskere har vist stor villighet til å starte fiske på disse manetene - som ofte er blitt problematiske for eksisterende fiskerier. Men utfordringen har hele tiden vært det samme - hvem er det som vil ha alle disse manetene som de fleste anser som slimete og litt ekle, og absolutt ikke det man vil ha til middag.

Kan sammenligne med sild

Og nå er det mesopelagiske ressurser som er i fokus - med narrativer om uante muligheter for fantastiske fangster og biomasse som estimeres opp til 10 000 millioner tonn - og faktisk realiserbare potensialer når det kommer til i alle fall mel- og oljeanvendelse. 

Bare i fjor ble det for eksempel levert 1500 tonn til et marked som årlig tar unna noen millioner tonn med småpelagisk fisk. Det har derfor blitt finansiert storsatsinger gjennom EUs Horizon2020 prosjektene SUMMER og MEESO, hvor både SINTEF Ocean og Havforskningsinstituttet har ledende roller for å se på andre muligheter. 

Ressursene skal spesielt kunne bli viktige for havbruksnæringen og muligheter for å kunne bruke dem som fôringredienser, noe som er en av hovedutfordringene med tanke på å kunne dokumentere denne typen anvendelse. Men også her brukes retorikken «skaffe mat til en voksende befolkning» som et viktig argument for behovet for å fiske lavere ned i næringskjeden slik at ressursen kan nå et marked hvor produktene har høyere verdi. 

Vi kan her sammenligne mesopelagisk med sild, hvor 90 prosent gikk til oppmaling tidligere, mens nå går mer enn 90 prosent til menneskemat på grunn av utvikling av markeder.

Vi kan her sammenligne mesopelagisk med sild, hvor 90 prosent gikk til oppmaling tidligere, mens nå går mer enn 90 prosent til menneskemat på grunn av utvikling av markeder

Barna våre vil ha

Det sirkler nettopp alltid tilbake til markedsbehovet og dette med hvem som vil ha ressursene. For uten et lønnsomt marked, faller interessen fra næringen for å delta i disse potensielle store mulighetene. Om ingen vil ha ressursene, eller prisen blir for lav, vil vi ikke kunne utnytte disse store potensialene - noe vi må - for nettopp å kunne ha større tilgang på mat i fremtiden og øke andelen som tas fra havet.

I prosjektet Regimes, finansiert av Polarprogrammet til Forskningsrådet, undersøkte SINTEF Ocean og Universitetet i Bergen dette med å fokusere på synspunktene fra tre generasjoner nordmenn. 

Generasjon X (født 1965-1980) var i denne studien minst opptatt av dette med utnyttelse av lavtrofiske arter som en mulighet for bærekraft, mens både Babyboomerne (1946-1964) og Generasjon Y (1997-2017) var veldig åpne for dette - og mente det til og med var kritisk at vi ikke bare utnyttet lavere trofiske nivå organismer i havet men også til lands (insekter) - nettopp for å kunne ha muligheter til å nå en bærekraftig fremtid hvor det er mat nok til absolutt alle. 

Den gode nyheten for lavtrofisk fiske og den blå økonomien er at nettopp Generasjon Y er fremtidens største marked og politiske påvirkningskraft - og det er denne generasjonen som fremover vil være pushen i samfunnet vårt - og realisere alle disse muligheten slik at vi faktisk kan være en stor bidragsgiver til å kunne finne mat til en voksende befolkning. Så hvem er det som vil ha disse ressursene? Det ser faktisk ut til at det er barna våre!

( VILKÅR )
 
Del saken