Årets reketokt starter 7. januar. Bildet er fra et tilsvarende reketokt i Skagerrak og Nordsjøen i 2017.Foto: Guldborg Søvik/Havforskningsinstituttet
Årets reketokt starter 7. januar. Bildet er fra et tilsvarende reketokt i Skagerrak og Nordsjøen i 2017.Foto: Guldborg Søvik/Havforskningsinstituttet
Årets reketokt starter 7. januar. Bildet er fra et tilsvarende reketokt i Skagerrak og Nordsjøen i 2017.Foto: Guldborg Søvik/Havforskningsinstituttet

Nå skal de finne ut hvor mye reker det finnes i Skagerrak og Nordsjøen

Forskerne har med seg nytt utstyr når de legger ut på årets reketokt i sør.

7. januar gikk Havforskningsinstituttet sitt forskningsskip «Kristine Bonnevie» ut fra Bergen, med kurs sørover på årets reketokt

- Vi har 111 faste stasjoner, i tillegg til ett fast punkt vest for Bergen, der vi tester utstyret før toktstart, forteller Søvik, som er bestandsansvarlig for reker i sør ved Havforskningsinstituttet i Bergen. 

zoomForsker Guldborg Søvik fra Havforskningsinstituttet.
Forsker Guldborg Søvik fra Havforskningsinstituttet.

Ny dybdesensor

De årvisse forskningstoktene gir også teknisk erfaring og utvikling. Årets tokt introduserer en dybdesensor for bedre å kunne overvåke hvordan trålen går på bunnen.

Sensoren er påmontert strepping-tauet som er festet mellom trålvaierne og som sikrer fast avstand mellom tråldørene uavhengig av dybde.

- Dette har vi tidligere kun hatt under sjøtesting, men det blir nå fast på alle hal, sier hun.

Avsluttes i februar

Januar er kjent for dårlig vær, og mye dårlig vær vil hemme forskningsarbeidet, tror Søvik.

- Det er jo alltid spennende å se hvor mye drittvær som kommer, sier hun og forteller at forskningsfartøyet kan tråle i opp til stiv kuling.

Toktet avsluttes 1. februar, og Rekearbeidsgruppen i Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) har møte i København i slutten av februar. Der settes det endelige kvoterådet for 2020, og et foreløpig kvoteråd for første halvår av 2021. 

Mye vær

Toktleder Søvik forteller at Havforskningsinstituttet har opplevd år med dårlig dekning på toktområdet på grunn av været.

- Det er derfor toktene er såpass lange, slik at vi har tid til å dekke hele toktområdet.

Det er særlig Nordsjøen som er utsatt, mens Skagerrak har mindre vind og lettere arbeidsforhold der.

Havforskningsinstituttet gyver løs på de utsatte områdene i vest først, og Søvik forteller at de heller tar noen dager landligge enn å utsette områdene der det blåser mest til sist. I fjor gjorde liten storm at forskningsskipet måtte søke havn i Egersund.

zoomBESTANDSVURDERING: Forskernes erfaringer fra forskningsfisket er viktig for internasjonalt samarbeid.
BESTANDSVURDERING: Forskernes erfaringer fra forskningsfisket er viktig for internasjonalt samarbeid.

Lavere trål

Forskningstrålen på «Kristine Bonnevie» har en høyde på rundt fire meter, og skiller seg fra trålene som brukes i vanlig fiske. Der ligger gjerne høyden på syv-åtte meter, og kan fiske reker som står høyere opp i vannsøylen. Forskningstrålene har også tyngre bunngir, for også å kunne tråle på steinet havbunn.

- Bestandsindeksen vår er relativ, forteller Søvik, og understreker at selv om trålen ikke fanger alt på bunn og i vannsøylen, så er det viktigere at trålingen gjøres likt, slik at bestandsstørrelsen er sammenlignbar fra år til år.

Nest laveste

I 2019 var forskernes anbefalinger det nest laveste noensinne, 6163 tonn - hele 3000 tonn ned fra året før. Foreløpig kvote for 2020 er på 6329 tonn. 

I tillegg til toktet i sør, samler Havforskningsinstituttet inn data om rekebestander i norske farvann, særlig fra Nordland, Troms og Finnmark. De får også data fra økosystemtoktet i Barentshavet.

- I 2019 og 2018 hadde vi i tillegg egne kartleggingstokt i Tana- og Porsangerfjorden i Finnmark og i Kvænangen, sier Søvik. 

zoomSTØRRELSER: Stor og liten hunn-reke med utrogn, fra reketokt i 2018 på «Kristine Bonnevie».
STØRRELSER: Stor og liten hunn-reke med utrogn, fra reketokt i 2018 på «Kristine Bonnevie».

Fisker om bord

Søvik berømmer fiskerne de har hatt om bord som observatører på toktene i sør. I fjor manglet Fiskarlagets representant på grunn av sykdom, men i år er ny fisker på plass.

- Dette er bra for samarbeidet mellom næring og forskning. De får se hvordan vi arbeider, og vi får god tid til å snakke sammen i løpet av toktet. Hun forteller at fiskerne har mye informasjon og erfaring rundt bestand og fra fiske, som kommer forskerne til nytte.

- Jeg lærer mye av å ha dem om bord, sier Søvik.

Lav bestand

De siste årene har rekebestanden vært lav. Toktet for ett år siden viste mye småreker, og Søvik forteller at dataene fra fiskere så langt følger samme tendens.

- Det blir spennende i år, mener hun. Det var 2018-årsklassen som dominerte fangstene i fjor, men vi er usikre på om det var fordi den er tallrik eller om det skyldes at det er færre store reker i sjøen. I år vil vi få et bedre estimat av størrelsen på 2018-årsklassen.

I år vil 2018-bestanden være to-årig, og Havforskningsinstituttet vil lettere kunne se hvordan modellen stemmer overens med det som observeres.

- 2018-årsklassen vil være viktig for fisket i år, slår Søvik fast.

Fiskernes landinger

- I datagrunnlaget vårt inngår både fiskernes landinger og ikke minst fangstdagbøkene.  Vi prøver også å estimere hvor mye som blir kastet ut, basert på observatørturer og data fra referanseflåten, sier Søvik.

Søvik sier at fangstdagbøkene sier mer om bestandssituasjonen en landingene, fordi de gir informasjon om fangst per time, mens størrelsen på landingene kan avhenge av mye, ikke minst kvotene. Landingene er derimot viktige fordi de sier hvor stort uttaket fra bestanden er.

- Fangstrateindeksen blir presentert i rapporten fra ICES, sammen med tilsvarende indekser fra svensk og dansk flåte, forteller Søvik. 

Dataene fra fangstdagbøkene inngår derimot ikke i datagrunnlaget til bestandsmodellen. Her er det landinger og indeks fra toktet som er viktig.

( VILKÅR )
 
Del saken