Illustrasjon av et automatisert anlegg for storskala dyrking av tare.Foto: Sintef Ocean
Illustrasjon av et automatisert anlegg for storskala dyrking av tare.Foto: Sintef Ocean
Illustrasjon av et automatisert anlegg for storskala dyrking av tare.Foto: Sintef Ocean

Vi trenger god teknologi for industriell taredyrking

I dag er metodene som brukes beregnet på bruk i forskning. Men når taredyrkingen skal skaleres opp, trengs det enklere operasjoner.

Taredyrking er en ny næring i Europa og den er kunnskapsbasert. Metodene som brukes kommersielt, er basert på tilpasninger av metoder som i utgangspunktet er beregnet på bruk i forskning. 

Samtidig som det forskes på for eksempel optimalisering av kimplantekvalitet og dyrkingspotensialer for en gitt lokalitet, må det også fokuseres på hvordan kunnskapen kan utnyttes til å lage robust og rimelig dyrkingsteknologi, som er enkel å ta i bruk og som kan skaleres opp.

Fem produksjonsfaser

Taredyrking kan deles inn i fem produksjonsfaser som styres av årstid, der målet er å produsere ønsket mengde biomasse av forutsigbar kvalitet. 

Den første fasen starter om sommeren med innsamling av stamplanter og oppstart av kulturer, mens akkurat nå er det sesong for produksjon og utsetting av kimplanter. 

Deretter følger en fase med vekst av biomassen i sjøanlegg fram til høstefasen, som starter tidlig på våren sør i landet og noen måneder senere i nord. 

Som ved oppdrett av laksefisk er det altså både land- og sjøbaserte produksjonsfaser og arbeidsoperasjoner. 

Oppskalering krever mer

Så lenge dyrkingsvolumene er små, klarer de norske taredyrkerne seg med egenutviklet utstyr for disse operasjonene, men en industriell oppskalering av produksjonen vil kreve mer mekanisering langs hele verdikjeden. 

I prosjekter som MACROSEA, GENIALG og TAREFARTØY jobbes det med utvikling av kunnskap som skal gjøre dyrking i store anlegg mulig ved hjelp av standardiserte løsninger og automatisering av arbeidsoperasjonene.

To svært arbeidskrevende operasjoner er utsetting av kimplanter og innhøsting av biomasse. 

Begge skjer fra båt, og siden disse aktivitetene skjer til ulik tid av året er det hensiktsmessig å bruke det samme fartøyet til begge operasjonene, med utstyr i form av moduler som kan tas av og på. 

Utvikler robot

Samtidig må dyrkingsanlegget være konstruert på en måte som faktisk gjør det mulig med automatisert utsetting og innhøsting. For eksempel utvikles det egne klips for innfesting av taretauene i anlegget uten knyting av tau, og en enkel robot som går frem og tilbake langs linene og utfører selve jobben. 

Denne roboten skal også kunne brukes til å høste og pakke taren mens linene står i sjøen, noe som vil være enklere, skånsommere og mer energisparende enn om linene må løftes om bord i fartøyet.

Etter høsting må taren konserveres innen kort tid for å hindre at den blir bedervet. 

Frysing og tørking

Ved tråling av vill stortare brukes formalin til konservering, siden taren skal fraktes over lengre avstander før den ankommer fabrikk. 

Ved dyrking ligger anleggene vanligvis ikke så langt fra land og konserveringsmulighetene er dermed flere. 

Frysing og tørking er det vanligste, men siden begge metodene er energikrevende ved konservering av store mengder biomasse jobber vi også med å få til kjemisk stabilisering av dyrket tare, som for eksempel syrekonservering.

Landbruket er flinke til dette, så hvis vi lykkes kan teknologi fra landbruket tilpasses bruk i tarenæringen.

Her kan du lese tidligere kommentarer fra Jorunn Skjermo:

( VILKÅR )
 
Del saken