«Leinebris» ble bygget ved Tersan-verftet i Tyrkia i 2015. Rederiet er blant dem som leverer råstoff til fish and chips i England.Foto: Leinebris
«Leinebris» ble bygget ved Tersan-verftet i Tyrkia i 2015. Rederiet er blant dem som leverer råstoff til fish and chips i England.Foto: Leinebris
«Leinebris» ble bygget ved Tersan-verftet i Tyrkia i 2015. Rederiet er blant dem som leverer råstoff til fish and chips i England.Foto: Leinebris

Å levere restråstoff med god kvalitet er ikke noe hokus pokus, men markedet må på plass

Mens fiskeprisene er gode, og mannskapet tjener så de klarer seg, er det foreløpig ikke noe god økonomi i restråstoff. Her må det trylles!

Fiskeflåten fornyer seg, rederiene bygger og investerer i nytt utstyr og teknologi. Det er fokus på kvalitet i alle ledd. Både mannskap og fisk skal ha gode forhold om bord. Og nå blir også restråstoffet pleid med omsorg. Men foreløpig er det ikke god økonomi i restråstoff. 

Sitat fra fem sunnmøringer:

  •  «Slutt å kast pengene på havet!»
  • «Hør her, vi har investert for å ta vare på restråstoffet, men vi tjener ikke penger på det!»
  • «Hos oss gjør vi ikke noe uten å tjene penger, så inntil videre går restråstoffet på havet!»
  • «Vi har aldri tatt oss råd til å kaste noe på havet fra vår båt!»
  • «Eg blir både provosert og glad. Vi gjer så godt vi kan, men skjønner ikke at det skal være så vanskelig å få solgt restråstoffet til en bedre pris.»

Komfort og kvalitet i alle ledd

For mannskapet i den havgående flåten betyr fornying av fartøyene arbeidsplasser med fokus på sikkerhet og god komfort. For fisken betyr fornyingen tilrettelegging for at den skal fangstes i passende kvantum, og at den skal ha en behagelig reise fra havet og til lasterommet om bord. 

Janita Arhaug

  • De siste årene har hun ledet SETT SJØBEIN, som er et nasjonalt rekrutterings- og kompetanseprosjekt.
  • Tidligere i år var hun på plass som prosjektleder fiskeri i NCE Blue Legasea.
  • Næringsklyngen NCE Blue Legasea samler ressurser, erfaring og kunnskap fra alle deler av den marine verdikjeden, i tett samspill med maritim sektor.

Fileter pakkes i fine filétkartonger, og HG-blokker stables strøkent på paller om bord. For ikke å snakke om den pelagiske fisken som pumpes skånsomt om bord for så å gå raskt i dvale og kan kose seg i kjøletankene til landindustrien tar over.

Dette gjelder i høyeste grad også restråstoffet. Flere av nybyggene i havfiskeflåten har investert i egne fryselinjer for å ta vare på restråstoffet. Rogn, lever og hoder blir sortert, innmaten skal jammen ha et fint opphold om bord de også. Men når fartøyene kommer i land etter 6-7 uker på havet er spenningen like stor hver gang. Får rederiet solgt restråstoffet? Og til hvilken pris?

Fryst like godt som ferskt

Dessverre kan det virke som det finnes en godt innarbeidet frykt, både blant folk flest og i industrien, for frossent råstoff enten det er kritthvite fileter, eller torskehoder. Noen har en gang fortalt at fersk fisk er best, og dette er en myte som er hard å endre.

Det jobbes med å få til en holdningsendring til frossent råstoff, og etter hvert foreligger det nå forskningsresultater som slår fast at både frosne fileter og frosne torskehoder er av like god kvalitet som de ferske.

Fileter fra fartøyene tilhørende bransjenettverket Norwegian frozen at sea går sin seiersgang i britenes fish & chips. Restråstoffet fra samme fisken burde få tilsvarende mottakelse!

Som tidligere trålfisker så vet jeg at frossen fisk kan være prima vare. Kvalitet handler om å ta godt vare på råstoffet, enten det er frossent eller ferskt. 

Min far var en kvalitetsbevisst sjarkfisker og hadde tilgang på fersk fisk omtrent hver dag. Men også han valgte frossen fisk, sin egen rett nok, som han hadde fryst ned i porsjoner og kunne tine i kaldtvann mens han dusjet etter dagens tur på havet. 

Det handler om kombinasjonen tilgjengelighet, effektivitet og prima kvalitet.

Samarbeid og innovasjon for økt verdi

NCE Blue Legasea jobber for å få til samarbeid og innovasjon i hele verdikjeden for å øke verdien av marint råstoff. Å jobbe med markedsutfordringene for restråstoff er noe av det vi har grepet fatt i. 

I oktober samlet vi noen av rederiene som er best i klassen når det gjelder å ta vare på restråstoffet. 

De gjør alt tilsynelatende riktig, de sørger for at kvaliteten på restråstoffet er optimal og knapt noe går til spille. De fryser ned restråstoffet, noe som gir mulighet for prosessindustrien i land til å tine ved behov. På denne måten kan fartøyene være med å bygge opp om helårlige arbeidsplasser i land. 

Men altså, disse fartøyene opplever fint lite etterspørsel etter deres frosne restråstoff. Kan det være at prosessindustrien ikke har oversikt over hva fartøyene kan tilby? Eller kan det være at den varen de bringer i land ikke har den kvaliteten prosessindustrien trenger? Hvilke krav stilles egentlig i markedet for restråstoff?

Fartøy som tar ansvar

I møtet med disse foregangsfartøyene brukte vi ÅKP idélab, et nytt «tenkeverktøy», for å enes om hvor veien bør gå videre for å skape attraktivitet for frossent restråstoff. 

Det er enighet om at vi må bygge et sterkere bånd av forståelse mellom prosessindustri og fiskeflåte. Hva trenger prosessindustrien, og hva kan fartøyene levere? 

Nåværende tilgang på frossent restråstoff må kartlegges og markedsføres ut mot potensielle innkjøpere. Og selvsagt, vi må finne ut hvilke muligheter som finnes for å øke markedsinteressen, og øke verdien slik at enda flere fartøy ser nytten av å ta alle deler av fisken i land.

Noen fartøy må være ledestjerner og åpne farleden mot markedet. Når disse begynner å tjene gode penger så vil de andre komme etter, uansett om de er sunnmøringer eller ikke.

Tidligere kommentarer fra NCE Blue Legasea:

( VILKÅR )
 
Del saken