I KYSTSONEN: Selskapet Salmon Evolution planlegger å etablere et landbasert anlegg for oppdrett av laks på tomta til et tidligere steinbrudd i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Dagens skribent spør om det vil være mer allmenn aksept for arealbruk i kystsonen til landbaserte anlegg i framtiden - enn det er for dagens kystnære anlegg i sjø.Illustrasjonsfoto: Privat
I KYSTSONEN: Selskapet Salmon Evolution planlegger å etablere et landbasert anlegg for oppdrett av laks på tomta til et tidligere steinbrudd i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Dagens skribent spør om det vil være mer allmenn aksept for arealbruk i kystsonen til landbaserte anlegg i framtiden - enn det er for dagens kystnære anlegg i sjø.Illustrasjonsfoto: Privat
I KYSTSONEN: Selskapet Salmon Evolution planlegger å etablere et landbasert anlegg for oppdrett av laks på tomta til et tidligere steinbrudd i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Dagens skribent spør om det vil være mer allmenn aksept for arealbruk i kystsonen til landbaserte anlegg i framtiden - enn det er for dagens kystnære anlegg i sjø.Illustrasjonsfoto: Privat

Landbasert oppdrett av laks - hva vet vi?

Risikoen per i dag er stor når det gjelder landbasert oppdrett, og hva med allmennhetens vilje til å akseptere anlegg på land i kystsonen?

Det er for tiden stor interesse for oppdrett i lukkede anlegg, både i landbaserte anlegg og i flytende anlegg i sjøen. Noen mener at lukket oppdrett er den eneste veien å gå for å løse miljøutfordringene i havbruksnæringen, mens andre ser mer på mulighetene landbasert oppdrett av laks gir for å produsere fisken rett utenfor stuedøra til store markeder. Det er grunn til å tro at de høye lakseprisene vi har for tiden gir et ekstra løft for mange av landbasert-prosjektene.

Men hvor mye erfaring har vi egentlig med oppdrett av laks fram til slaktbar størrelse i landbaserte anlegg? Og hva vet vi om risikoen? NTNU og Sintef la i fjor høst fram en analyse av lukket oppdrett av laks, finansiert av FHF, og en av hovedkonklusjonene der er at det er mangel på dokumenterte data for produksjon av stor laks på land og at erfaringsgrunnlaget foreløpig er spredt på få internasjonale produsenter med kort historikk. Det er bakgrunnen for at man konkluderer med at risikoen per i dag er stor når det gjelder landbasert oppdrett.

Hvis man skulle ta dagens norske produksjon av laks på om lag 1,3 mill tonn inn i landbaserte anlegg som produserer 10 000 tonn per år, ville det kreve 130 landbaserte anlegg

Blant de viktigste risikofaktorene som trekkes fram er utfordringene med hydrogensulfid (H 2S) i RAS-anlegg, risiko for tidlig kjønnsmodning og realisering av planlagt vekst for fisk som er over 1,5 kilo. For egen del vil jeg legge til at det alltid vil være en risiko for å få sykdom inn i anlegget, enten gjennom smolten eller gjennom inntaksvannet, selv om det settes inn gode forbyggende tiltak. I prinsippet gjelder det samme for lakselus, klarer man å eliminere risikoen helt for å få inn stadier av lus gjennom inntaksvannet? Så er det klart at man kan, og nok må, sette inn tiltak for å redusere omfanget dersom det uønskede skulle skje. Man kan blant annet dele opp anlegget i flere uavhengige enheter, men det koster penger og øker investeringer og kostnader.

Hvis man skulle ta dagens norske produksjon av laks på om lag 1,3 mill tonn inn i landbaserte anlegg som produserer 10 000 tonn per år, ville det kreve 130 landbaserte anlegg. Med de valgte forutsetningene vil det kreve 11,7 km 2 landareal, eller noe over halvparten av arealet til Tromsøya. Da kan det være greit å merke seg at de fleste landbaserte anlegg som er planlagt i Norge så langt er langt mindre enn 10 000 tonn. Dette arealet kommer i tillegg til arealet til smolt- og postsmoltanlegg. Et interessant spørsmål er om aksepten for en slik arealbruk ville være større enn for dagens kystnære anlegg i sjø, for det aller meste av arealet vil nok ligge i kystsonen. I mange tilfeller må det også føres fram vei og kraftlinjer til anleggene, med et arealbeslag som kommer i tillegg til arealet til selve anleggene. Kraftlinjer kan for øvrig fort bli en flaskehals, da kapasiteten på dagens kraftlinjer i mange tilfeller ikke er tilstrekkelig for behovet til landbaserte anlegg. En annen konsekvens vil være at slammet som produseres må samles opp. Med dagens produksjon på 1,3 mill tonn, snakker vi om ca 240 000 tonn slam, som det i følge rapporten ennå ikke er utviklet gode kommersielle løsninger for med tanke på bærekraftig utnytting og avhending. Men her skjer det mye utviklingsarbeid.

For å utvikle nye næringer må vi ha gründere som er villige til å ta risiko. Uten dem hadde vi ikke hatt en havbruksnæring i Norge i dag. Det rapporten jeg har vist til her kan bidra med, er blant annet å vise hvor vi har kunnskap og hvor vi må fortsette å utvikle kunnskap. Og forhåpentligvis bidra til at det settes inn tiltak for å redusere risiko på områder der vi vet at risikoen er høy. Her kan du lese rapporten «Analyse av lukka oppdrett av laks - landbasert og i sjø: Produksjon, økonomi og risiko».

( VILKÅR )
 
Del saken