Planktonforsker Espen Bagøien tar opp bongotrålen, som brukes til å fange plankton.Arkivfoto: Erlend A. Lorentzen/Havforskningsinstituttet
Planktonforsker Espen Bagøien tar opp bongotrålen, som brukes til å fange plankton.Arkivfoto: Erlend A. Lorentzen/Havforskningsinstituttet
Planktonforsker Espen Bagøien tar opp bongotrålen, som brukes til å fange plankton.Arkivfoto: Erlend A. Lorentzen/Havforskningsinstituttet

Maten fra havet bør hentes lenger nede

Vi henter bare to prosent av maten vår fra havet, og det er ikke stort mer torsk å fiske. Men ved å gå nedover i næringskjeden kunne vi hentet ut mye mer.

Vi er på vei mot ni, kanskje elleve milliarder mennesker. Og velstanden er heldigvis økende i de fleste lavinntekts- og mellominntektsland. Med så mange mennesker som ønsker mer protein på tallerkenen, øker presset på utnyttelse av de begrensede jordbruksarealene på land. 

Fôres med landplanter

Om vi bare får kontroll på lakselusen og ikke skaper nye problemer, så skulle verdensmarkedet være veldig mottakelig for mer norsk laks. Flere mennesker kan på den måten få mer sjømat på tallerkenen. Men hjelper norsk laks mot den globale utfordringen om mer mat fra havet?

I veldig liten grad, ettersom laksen i overveiende grad nå fôres med landplanter. Det er i seg selv ikke dumt at laksen er i ferd med å bli vegetarianer, og det er fortsatt slik at det blir mer kjøtt av en laks som spiser soya enn av en kylling eller gris på samme diett. Laksen hjelper først og fremst verdiskapningen i kyst-Norge, og det er i seg selv et utmerket formål.

Minker for hvert trinn

Men skal vi bidra til at det økende matbehovet til menneskeheten ikke skal rasere de gjenværende regnskogene, så må vi lære å høste havet på en annen måte. På landjorda høster vi de grønne vekstene som fanger solenergi, og dyr som spiser slike planter. Altså snakker vi om første og andre trofiske nivå. Andre trofiske nivå i havet er skjell og dyreplankton. 

Men i stedet henter vi maten vår fra topp-predatorene. Selv silda og makrellen er på tredje og fjerde nivå, og den voksne torsken enda et trinn høyere. For hvert trinn vi går opp denne næringskjeden, sitter vi igjen med bare 5-10 prosent av maten som finnes på trinnet under.

10.000 år på etterskudd

Menneskene henter bare to prosent av maten vår fra havet. Men ved å gå nedover i næringskjeden kunne vi hentet ut mye mer. Neppe hele ti ganger så mye per trinn ned, for det er mer ressurskrevende å hente opp smådyr enn torsk og tunfisk. Og dessuten må vi dele med de på toppen. Men i en begrenset skala kan vi i stedet for ett tonn torsk fange omtrent ti tonn reker eller hundre tonn dyreplankton. 

I fjor fanget vi 400 000 tonn torsk. Men vi høstet bare 500 tonn dyreplankton, som igjen bare er halvparten av kvoten. Om vi bruker den vanlige gangetabellen, så tilsvarer 500 tonn plankton å ta maten fra 50 tonn reker, sild eller mesopelagisk fisk, og i verste fall fra 5 tonn torsk. Fra et globalt perspektiv så er dette tankevekkende. Denne kvoten er altfor lav.

Det er stor motstand i mange grupper mot å høste langt nede i næringskjeden. Men her ligger vi 10.000 år på etterskudd i forhold til bøndene, som har skjønt at nesten all næring og biomasse befinner seg i bunnen av næringskjeden. Her ligger et potensial for en langt mer bærekraftig oppdrettsnæring, som da faktisk ville bidra til å redusere presset på regnskogene, og som slapp å forsvare seg mot det motsatte.

( VILKÅR )
 
Del saken