– Sitte hjemme og synes synd på meg selv er ikke aktuelt, sa Knut i august 2017

Dette kunne vært historien om de tre brødrene Haagensen som delte verdens klippfiskmarkeder seg i mellom, men vi griper tak i yngstemann, Knut. Landslagssvømmeren, klippfiskarvingen og småbarnsfaren. En smilende og omgjengelig fyr som nekter å la seg kue av alvorlig kreftsykdom.

Knut Haagensen begynner ikke med seg selv og sykdommen, der vi sitter på en benk ved Mojegapet, selve porten ut av Ålesund indre havn, veien ut til verdiene han, byen og familien nyter godt av. Fisken. Uansett hvor vi snur oss så treffer blikket noe familien Haagensen har engasjert seg i eller skapt.

Knut begynner med historien bak den mektige klippfiskfamilien Haagensen.

Språk og kupp

– Min far (Bjarne Haagensen journ.anm.) var utdannet svakstrømselektriker da han fant ut at han skulle ta legendariske Ulvestads Handelsskole i hjembyen, forteller Knut.

– Han er utrolig språksterk, så i 1955 dro han til Spania og tok stenografieksamen, i spansk. Deretter lærte han seg portugisisk og satt faktisk i 9. etasje på hotellet i Lisboa under nellikrevolusjonen i 1974, men revolusjonen stoppet i 3. etasje på hotellet for da ga diktator Oliveira Salazar opp, forteller han. Men understreker at soldatene kom helt opp for å hilse på.

På den tiden hadde Bjarne holdt på med klippfisk noen år, og klippfisk er som kjent noe portugiserne er svært glad i.

– Han ble direktør i Brødrene Jangaard, men et generasjonsskifte gjorde at de ville selge. Far og Asbjørn Drevik kjøpte aksjene. Men i 1987 skilte de lag, og siden har vi eid 100 prosent, sier Knut.

Utviklet selskapet

Nå 85 år gamle Bjarne Hermann Julius Haagensen, eller Bjarne som ålesunderne kjenner ham som, bygget opp selskapet med flere nye produksjonsenheter langs kysten. Mye av pengene han tjente brukte han også på å investere i hjembyen sin. Hoteller, kjøpesentre, eiendom og fotballspillere er bare noe av alt han gikk inn i.

Han er utnevnt som ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2002, og året etter ble han tildelt hjembyens hederspris. Det skal mye til for å hoppe etter Wirkola, men Bjarne og Karin Haagensen fikk tre sønner, Leif (55), Gunnar (52) og yngstemann Knut (49). Nå er de alle tre midt i svevet.

Støvsugde

– Tre brødre inn i familieselskapet. Var det forventet tvang?

– Nja, det var vel tvang under tvil, ler Knut, som faktisk lekte med andre tanker om yrke.

– Jeg hadde en interesse innen elektronikk, som far min, men slik ble det ikke. I stedet for ble jeg først satt til å støvsuge kontorlokalene i selskapet to ganger i uka.

Da jeg gikk på ungdomsskolen hendte det en gang at far min kom inn i klassen og kjefta på meg. Jeg hadde ikke støvsugd godt nok.

– Du ler nå?

– Ja, men ikke da. Det var drittpinlig. Det var min første jobb i selskapet. Men jeg har også vært kelner. På Fjellstua. Nevøen min hadde sommerjobb på hotell som ryddegutt. Jeg syns det er viktig at ungdom tar sommerjobber der en faktisk ser hvor pengene kommer fra. At de ser bunnlinja, sier Knut.

Delte verden seg i mellom

Det er den mellomste broren, Gunnar, som er toppsjefen i selskapet Brødrene Jangaard AS. Eldstebroren Leif er direktør i Jangaard Export, og sammen med markedssjef Knut har de så å si delt verden seg i mellom.

– Jo, faktisk kan du si det. For Leif har mest med Brasil og den veien å gjøre. Gunnar har Afrika og Portugal, samt med eiendommene å gjøre.

Jeg har resten, og der er blant annet Hellas, Italia og Spania. Litt grovt skissert. Men vi er i samtlige spansk, og portugisisktalende land, samt Australia, USA, Kongo og Sør-Afrika.

– Dere kjøper og selger fisk. Men har du jobbet med selve fisken?

– Nei, og det angrer jeg veldig på. Jeg skulle blant annet gjerne hatt et par år ute på fiske. I tillegg er det jo fiskerisiden som er big business nå, sier Knut og kommer inn på et tema som engasjerer ham sterkt i hverdagen. Fiskeripolitikk.

Fiskeripolitikk

– Ja, eller mangel på fiskeripolitikk. For slike som oss finnes det ikke en fiskeripolitikk, men distriktspolitikk. Når vi ser at en kjendis jeg ikke nevner navnet på får bygge ny fabrikk med en fiskekvote fra staten på 3000 tonn han kan gi fiskebåtene for å fiske inn råstoff for ham, ja da tenker jeg at det skulle vi gjerne hatt på Andenes, sier Knut. At de er «Fiskebaroner» er han ikke med på.

– Fiskebaronene i dag sitter i rederiene. Det er der pengene er.

– Vi opplever en daglig kamp om råstoffet, og det er jo fordi en strukturerer på hav, men ikke på land, sier 50-åringen som mener at politikerne kun hører på sjøsiden av næringen, ikke dem.

– Hvordan opplever dere det i hverdagen?

– Vi ser jo at det meste av salget av fisk selges på bakrommet. Det mener jeg blir helt feil. Det er regulert at fisk skal selges gjennom salgslag, slik er det ikke når det bare er under halvparten av noen fiskeslag som selges via salgslag. Vi hører ofte at båtene selger til egne kontakter. Slik bør det ikke være. Kampen for råstoffet er så sterk at det bør være en auksjon der all fisk omsettes. Jeg frykter at auksjonene faller bort. Det tror jeg fiskerne taper på sier Knut, og legger til at de jobber politisk og gjennom organisasjonen de er med i; Sjømat Norge.

– Fiskeripolitikk er vanskelig og komplekst. Et mål bør være å forenkle den, mener han.

Makt og byutvikling

– Har du makt?

– Jo. En har jo en viss makt ved å kunne realisere ting, men ofte kan det faktisk virke mot sin hensikt, for da skal vi dempes. For vi har jo finansiell makt og deltar i mye. Selv synes jeg det er trist at andre her i regionen, med samme muligheter som oss, ikke er med på ting som utvikler byen.

– Dere er som nevnt med på mye, og nå blir det badeland?

– Ja, snart blir det byggestart, men god butikk er det nok ikke. Vi prøver å være med å utvikle byen.

– Familien Haagensen kan fort bli de som skal «eie byen» og tar seg til rette?

– Ja, men jeg synes synet på oss har endret seg litt nå. Og så tenker jeg at det kan være måten vi også kommuniserer og snakker ut på. Far min kan jo som kjent snakke rett fra levra, ler Knut.

– Men badeland blir det?

– Ja, snart er det byggestart, men god butikk er det nok ikke. Spennende er det i alle fall, og vi legger opp til å få heis opp til Fjellstua. Jo da, vi prøver å være med å utvikle byen og vil ikke slutte med det, sier Knut, før han skryter av kommunen.

– Vi har et godt forhold til politikerne i byen, og den drives bra, mye takket være rådmann Astrid Eidsvik, sier han.

– Og så har jo Ålesund gått fra å være en død by til å bli en skikkelig konsertby. Momentium skal ha mye kreditt for det, for trafikk drar trafikk. Da vi bygget Parken Hotell pleide hotellene i Ålesund å ha stengt om sommeren. Nå er de fulle.

– Makt, ja. Sier Knut og tygger på litt til på ordet.

– Det var lettere å ha makt innen fisk før. Men fisk er makt. Det opplevde vi da vi var på en fisketur i Storfjorden i 1997.

Kongo

– Vi var om bord alle fire da telefonen ringte. Det var en kongolesisk kontakt som ville kjøpe fisk. Og landet hadde på grunn av krigen ikke kjøpt fisk på over et år. «Hva med betaling av fisken da», ville vi vite. Da kom finansministeren i Kongo på tråden og garanterte. Og slik ble det. Fisk ble sendt og pengene ble betalt.

– Året etter var vi på besøk og da spurte vi hvordan de klarte å betale fisken. Da fikk vi forklart at folket fikk mat. Mye av fisken var også betaling til soldatene som var med å kaste Mobutu. Den største faren med en revolusjon er kontrarevolusjon, så den nye presidenten, Joseph Kabila betalte soldatene med vår fisk som lønn. De ble fortalt at de fikk best betalt for fisken ute på landsbygda. Dermed fikk de soldatene ut av Kinshasa. Fisk er makt, sier Knut. Kanskje forhindret fisken hans en kontrarevolusjon?

Mye fisk hjemme

Knut skulle bli 44 år før han giftet seg med hamarjenta Ann Helen, en sommerdag i 2011. Paret har tre barn. To gutter på syv og fire, og sist ei jente på tre.

– Jeg levde vel «livet» noen år, som de sier.

– Som familie, spiser dere mye fisk?

– Ja, masse. Og nå er det mye god fisk å få kjøpt i butikkene. Vi spiser laks en gang i uka, og «prinsefisk» som vi kaller det hjemme hos oss. Det er fisk i hvit saus. Ellers er det fiskekaker og fiskeboller. Inn i mellom spiser vi Bacalao, og der vi har et par tre varianter. Barna er små, og da er fisk greit å tygge.

Alvorlig kreftsyk

Få kunne svømme som Knut Haagensen. Og det var i forbindelse med svømmingen han oppdaget kreftsykdommen. Den alvorlige diagnosen kommer opp mer som i en bisetning langt ute i intervjuet. 49-åringen har klare meninger, og mye på hjertet. Egen sykdom er liksom ikke det han ivrer mest på å få ut. Og for dem som møter ham er det ikke en mann som er preget av sykdom en møter.

– Jeg var jo konkurransesvømmer i yngre år, og var med på landslaget. I voksen alder startet vi opp med Old boys-svømming som ble veldig populært og med en gjeng som gjør det kjempebra i konkurranser. Jeg vant 400-meteren i 2013 og skulle forsvare tittelen året etter, men tapte så det sang. Jeg forsto ikke noe. Jo mer jeg trente jo dårligere ble jeg. Når til og med broren min slo meg så skjønte jeg at det var noe galt.

Jeg går på jobben og gleder meg over dagene som er, og så følger jeg med på medisinske nyheter. For selvfølgelig håper jeg jo at det skal komme en løsning

Knut Haagensen

Sterke smerter

Knut tok turen til legen. Etter pusteprøver og MR fikk han den tøffe beskjeden; «Du har kreft i brystbenet», sa legen.

– Det ble operasjon der de fjernet en svulst på 20 x 9 x 11 centimeter. Den var enorm, men jeg hadde knapt merket noe ettersom den vokser sakte, og at den vokste innover.

Nå er det en form for stillstand i sykdommen, men den er der fortsatt, og jeg har fått spredning til lungene. Under operasjonen tok de store deler av brystbenet, fire ribbein og måtte fjerne hjerteposen. Det gjør at jeg lever med sterke smerter. Det går bra når jeg sitter slik vi gjør nå, men ikke ellers. Verst er det når jeg ligger.

– Hva skjer med sykdommen nå?

– Det er jo en slags stillstand som jeg får kontrollert på Radiumhospitalet hver sjette måned. Jeg har også vært i USA og fått immunterapi, men på meg hjalp ikke den varianten.

– Jeg vet jeg lever på lånt tid, men har aldri fått dødsangsten mange får, eller vært gjennom fasene mange opplever. Jeg er blitt en realist på sykdommen min. Å sitte hjemme å synes synd på meg selv gidder jeg ikke. Jeg går på jobben og gleder meg over dagene som er, og så følger jeg med på medisinske nyheter. For selvfølgelig håper jeg jo at det skal komme en løsning, sier Knut Haagensen til Fiskeribladet.