IKKE KVOTEBELAGT: Det ikke er kvoter i sjølaksefisket. Her kan 900 fiskere ta opp så mye fisk de måtte ønske i løpet av fisketiden de har til rådighet.Illustrasjonsfoto: Arne Fenstad
IKKE KVOTEBELAGT: Det ikke er kvoter i sjølaksefisket. Her kan 900 fiskere ta opp så mye fisk de måtte ønske i løpet av fisketiden de har til rådighet.Illustrasjonsfoto: Arne Fenstad

- Vi kan ikke høste blindt av villaksen

Stortingsrepresentant Tom-Christer Nilsen har noen innspill i Fiskeribladet rundt forvaltningen av villaks. Det er fint. Vi i Norske Lakseelver liker at Nilsen engasjerer seg for villaksen.

Leserinnlegg

Nilsen er imidlertid litt upresis på en del punkter i sitt innlegg om sjølaksefiske kontra elvefiske etter villaks. Vi tar dem her, slik at Høyre har muligheten til å finjustere sin villakspolitikk fram mot neste valg.

Strenge regler i elvene

Nilsen skriver: «Men for villaks er det annerledes. Her har turisten forrang før yrkesfiskeren, kan det se ut. Lakselorden før de fattige fiskerne. Her er ingen begrensninger på hvor mye en kan ta med seg, ingen spørsmål om filet eller rund fisk.».

Til dette kan det sies at det definitivt er fangstbegrensninger i elvene. Det finnes så å si ikke én lakseelv som ikke har strenge kvoter på hvor mange laks sportsfiskerne kan ta. 

I mange elver er det nå så strengt at den enkelte bare kan ta opp et par fisk i løpet av en hel sesong. Tvert imot er det slik at det ikke er kvoter i sjølaksefisket. Her kan 900 fiskere ta opp så mye fisk de måtte ønske i løpet av fisketiden de har til rådighet. 

Og lakselorder? Det er 70.000 sportsfiskere som fisker laks i Norge hvert år, pluss cirka 10.000 utlendinger. Få av disse besitter noen titler, så vidt vi vet. Kanskje vi kan være enige om å droppe en situasjonsbeskrivelse som passet på 1840-årene, selv om den nok er retorisk ment.

Hver elv sin stamme

Nilsen skriver videre: «Miljødirektoratets forslag går imidlertid langt i å legge all belastning i denne omgang på fiskerne.»

Vi antar Nilsen her mener de 900 sjølaksefiskerne og ikke de 70.000 sportsfiskerne i elv, som kan høste etter at sjøfisket har forsynt seg? Begrunnelsen til Miljødirektoratet er biologisk. Problemet med høsting i sjø, er at man ikke vet hvilken bestand man beskatter. Hver elv har sin egen stamme, og mange av disse er truet. Da kan man ikke høste blindt, men må foreta beskatningen der hvor man vet hvilken laksestamme man beskatter. 

Når laksen har gått opp i elva, vet man dette og kan tilpasse beskatningen etter innsiget. Det kalles en bærekraftig beskatning.

zoomPål Mugaas, kommunikasjonsansvarlig i Norske Lakseelver.
Pål Mugaas, kommunikasjonsansvarlig i Norske Lakseelver.

Økt sysselsetting

Det er også verdt å merke seg at ettersom mange elver ikke lenger har en bestand som tåler beskatning, er de stengt for fiske. Da er det ulogisk at man skal få lov til å høste i sjøen utenfor.

Nilsen skriver at: «En ekstra fisk opp elven gir ikke flere solgte fiskekort.»

Jo, det gjør det. Forskning på effekten av å kjøpe opp sjølaksefisket i Trondheimsfjorden mellom 2005 og 2009, ga klare økonomiske effekter. Ett av funnene til forskerne når sjølaksefiskerne ikke fisket, var en årlig sysselsettingsvirkning på minimum 83 årsverk. Den medførte også en årlig etterspørselsøkning rundt elv og fjord på om lag 33 millioner kroner. Tilhørende økt verdiskaping var på cirka 22 millioner kroner per år.

Samfunnsøkonomisk er det altså ingen tvil om at det er i elvene at verdiene skapes rundt villaksen.

Allmennhetens rett

Nilsen har rett i at: «Allmennhetens rettigheter er i sjøen - grunneierens i elven.». Allmennheten har fritt fiske etter laks i sjøen med stang. Men det er ikke noe forslag om å innskrenke denne rettigheten fra Miljødirektoratets side. Retten til faststående redskap (not) i sjøen, er imidlertid en grunneierrettighet. 

Miljødirektoratet har, etter føringer fra KLD, foreslått å ikke åpne for dette fisket i neste femårsperiode en del steder. I elv er for øvrig grunneiere pålagt av lovverket å gjøre fisket tilgjengelig. Man kan ikke kun fiske selv. I sjø finnes ikke noe krav om slikt. Allmennheten som fisker laks i Norge, gjør det hovedsakelig i elv.

Forskning og forvaltning

«Sammen med sjølaksefiskerne og havbruk har de (grunneierne) måttet avsett penger til forvaltning av villaksen.», skriver Nilsen.

Grunneierne i elv og sportsfiskere betaler hovedbolken av kostnadene med å opprettholde våre ville laksestammer gjennom sportsfisker- og forvaltningsavgift. Sjølaksefiskernes bidrag utgjør knappe 3 prosent av samlet fiskeravgift. I tillegg betaler samfunnet gjennom kalking av elver,bekjempelse av Gyrodactylus salaris og genbank for blant annet de lakse- og sjøørretstammene som er nær utryddelse på grunn av lakselus og genetisk innblanding fra oppdrettsindustrien. 

Elveeiere og sportsfiskere utfører også store og ulønnede dugnadsprosjekter.

Havbruk har en effekt

Til slutt har Nilsen noen betraktninger om oppdrett og forskning. Nilsen skriver først i sin kronikk:

«Uansett er det ikke slik i Norge at en så enkelt måler økonomisk verdi mot rettighet. Hadde det vært tilfelle, ville en ikke tenkt på villaksen, men bare utvidet havbruk, ukritisk.».

Her skal vi berømme Nilsen for å akseptere at havbruk har en negativ effekt på villaksen. Forskerne har lenge dokumentert at lakselusa dreper uhorvelige mengder villaks, men det dukker stadig opp synsing om alternative forklaringer. 

Det er bra at Nilsen slutter opp om forskningen, selv om det skurrer litt mot slutten, der han sier «Når en ser på bakgrunnstallene for lakseinnsig, er der mye som tyder på at forklaringen på bestandssituasjonen skyldes noe annet enn sjøfiske, elvefiske og oppdrett. Kanskje er det at vi ikke lenger setter ut fisk? Kanskje foregår det noe i havet som vi ikke fullt ut kan forklare ennå? Det er på tide at vi retter vårt blikk dit før det er for sent.».

Føre var prinsippet

Selvsagt er det mye vi ikke vet om hva som skjer i havet, men det er også mye vi vet - og da er det naturlig å begynne der. Lakselus fra oppdrettsfisk desimerer svært mange villaksbestander, og rømming gir genetisk innblanding som gir mindre levedyktige villaksstammer. 

Usikkerheten rundt smittsomme sykdommer fra oppdrettslaks til villaks er også stor, og her bør føre-var-prinsippet komme miljøet og villaksen til gode. Lukket oppdrettsteknologi ville eliminert eller redusert alle de tre nevnte truslene fra oppdrettsindustrien.

En god start hadde derfor vært om Nilsens partifelle, fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen, ikke hadde overstyrt forskernes vurderinger av oppdrettens påvirkning i tre av produksjonssonene. Kanskje det da ville blitt så mye villaks at vi kunne fortsatt å høste både i sjø og elv?

Fakta: Norske Lakseelver representerer forvaltningslagene i 107 norske elver og dermed om lag 10.000 grunneiere med fiskerett i elv.

( VILKÅR )

Kommentarer

Kommentarfeltene er midlertidig stengt. Dette skyldes at dagens ordning er i strid med Fiskeribladets GDPR-regler.
Om GDPR

Vennlig hilsen
Øystein Hage, redaktør.

Digitalisering øker kvaliteten på forsøk

Kommentar
19. september 2020 10:33

Kjære delegat, pust med magen

Leserinnlegg
18. september 2020 08:36

Det marine økosystemet i nord er i endring

Kommentar
17. september 2020 19:22
FASTE SKRIBENTER
SKRIBENTER
 
Få nyheter rett inn i innboksenI tillegg får du: Ledige stillinger, rubrikkannonser og daglige vitser.
Fiskeribladet
Sandbrogaten 5 - 7
5003 Bergen
Org nr 911 650 924
Sentralbord
55 21 33 00
Fiskeribladet arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.