BOlstadelva vosso renner ned iFoto: Kjersti Sandvik

Flott laks, skittent folk

AvKjersti Sandvik

«En stang med en flue i den ene enden og en tosk i den andre» Slik beskriver den amerikanske turisten Bayard Taylor laksefiskere han møtte på sine reiser i Norge på 1800- tallet. Men han hadde ikke noe imot å spise fangsten.

KULTUR25. desember 2018

Hest, båt og jernbane var framkomstmidler da Taylor reiste rundt i Norge. Opplevelsene på sin reise rundt om i landet ble til boken En reise i Norge 1857 (Frifant Forlag). Taylor er turist i Norge av samme grunn som mange av dagens utenlandske turister; for å oppleve norsk natur. 

Taylor har møtt en del laksefiskere på sin reise i Norge og beskriver dem som fossile, snobbete engelskmenn med sine hunder, geværer, fiskeutstyr og store støvler. Folk som har så mye penger at penger ikke betyr noe. Men amerikaneren er skjønt enig med disse sportsfiskerne når han utveksler sine erfaringer fra Norgesoppholdet med dem. Nordmennene er urenslige og lager oppsiktsvekkende dårlig mat, tatt i betraktning de gode råvarene som finnes.

zoomFEM FISKELORDER: ved Monsen Hotell i Evanger. Den korteste laksen henger lengst til venstre og den lengste til høyre. Vekt er notert i riktig rekkefølge: 11, 29, 30, 27, 30. Vekten er oppgitt i pund, noe som vil si at laksene er 4,9, 13,1, 13,6, 12,2 og 13,6 kilo. Dato på bildet er VII 12. Altså juli måned i 1912.
FEM FISKELORDER: ved Monsen Hotell i Evanger. Den korteste laksen henger lengst til venstre og den lengste til høyre. Vekt er notert i riktig rekkefølge: 11, 29, 30, 27, 30. Vekten er oppgitt i pund, noe som vil si at laksene er 4,9, 13,1, 13,6, 12,2 og 13,6 kilo. Dato på bildet er VII 12. Altså juli måned i 1912.

Grådig og klønete

Over 150 år senere har transportmidlene endret seg til det ugjenkjennelige for 1800-talls turisten. La oss også håpe at menneskene har endret seg. For Taylor har ikke mye godt å si om nordmenn. Han beskriver et grådig, klønete folkeslag som hele tiden vil svindle ham. Kvinnfolkene er grove, uformelige skikkelser, med sjusket hår og enorme hengebryster (side 118 og 133). Bortsett fra noen innfødte stammer i Afrika, har han aldri sett så forvokste, slappe og hengende bryster som hos kvinnene i Norge. 

Fisketurister er fossile, snobbete engelskmenn med sine hunder, geværer, fiskeutstyr og store støvler. Folk som har så mye penger at penger ikke betyr noe

Bayard Taylor, amerikansk turist i Norge på1800-tallet

Virkelig vakre kvinner i Norge er et sjeldent syn, ifølge Taylor. Særlig etter at de har giftet seg, er de voksne kvinnene bemerkelsesverdig lite pene. Han innrømmer at det kan være tilfeller der et pent ansikt og en skikkelses naturlige eleganse ikke har gått tapt. Men ingen regel uten unntak og i Ulvik i Hardanger treffer han en ung skjønnhet. Trist konstaterer han at om noen år vil også hun være like lite tiltalende og uformelig som de andre kvinnfolkene i Norge.

Mennene er late, dumme og klager ustanselig på betalingen for tjenester til turistene. Ved skysstasjonene samler det seg folk som tigger penger eller bare glor. Det finner Taylor lite sjarmerende. 

Dårlig mat til høye priser - og manna fra himmelen

Riktignok er betalingen skysskarene får lav, men det skyldes at det byr turistene imot å gi dem mer penger, fordi kravene framsettes på en så klagende måte. Ikke overraskende står det også dårlig til med kokkekunstene hos dette skitne og til tider mindre begavede folket. De er uhygieniske i sin fattigslige elendighet. Reisefølget får servert dårlig ost, tørket, smakløst kjøtt, harskt smør og havrekjeks. 

zoomBOLSTADØYRI: Norge var tidlig et yndet turistmål for reisende som ville oppleve norsk natur.
BOLSTADØYRI: Norge var tidlig et yndet turistmål for reisende som ville oppleve norsk natur.

Taylor besøker både Drontheim, Christiania og Bergen. Det er det samme over alt: Dårlig mat til høye priser. Men oppi all elendighet finnes det tross alt en god grunn for å reise i Norge: Naturen og laksen.

Etter en særdeles dårlig kulinarisk opplevelse i Bergen, der Taylor og hans reisefølge får servert en suppe bestående av bringebærsaft og vann, samt seige biffer svømmende i fett og harskt smør, får de endelig servert et skikkelig måltid mat. Det skjer når han og følget ankommer Bolstadøyri ved Dale på vei mot Voss.

Mennene er late, dumme og klager ustanselig på betalingen for tjenester til turistene. Ved skysstasjonene samler det seg folk som tigger penger eller bare glor.

Der fjorden er på det trangeste og fjellene ruver høyt, dukker Bolstadøyri opp. Her renner Bolstadelva ut i fjorden, «som en kappe av smaragdgrønn fløyel i de mykeste folder og buktninger helt ned til vannkanten». Et mirakel av grønn skjønnhet, ifølge Taylor. 

Han har aldri sett «renere fargenyanser i solen, eller mykere gjennomskinnelighet i skyggene enn i dette landet». Her finnes laks i overflod. Måltidet han får servert med laks, poteter og rødvin er som manna fra himmelen. Selv om han har lite til overs for sportsfiskerne, har han ingenting imot å spise laksen de fisker. Tvert imot er han veldig fornøyd med at han og reisefølget innimellom blir servert den laksen sportsfiskerne ikke selv klarer å spise. 

zoomLAKSELORDEN: Historiske bilder av en fisker med sin fangst.
LAKSELORDEN: Historiske bilder av en fisker med sin fangst.

Cherringtonene ved Bolstadøyri

Det er vossolaksen Taylor med reisefølge får smake på når de stopper ved Bolstadøyri på midten av 1800-tallet. Det er også vossolaksen som hundre år senere trekker Cherrington og andre utenlandske turister til dette lille stedet mellom høye fjell og skyggelagte daler på veistrekningen Bergen - Voss. 

I løpet av en sesong rundt midten av 1800-tallet ble det tatt 962 laks i dette siste utløpet før Vosso renner ut i fjorden. I perioden 1949 til 1987 ble det i gjennomsnitt fisket 3,5 tonn laks per sesong i Vosso og tilsvarende 7,8 tonn i kile- og sittenotfiske i de indre fjordområder. Siden har det gått nedover både med den verdensberømte storvokste Vossolaksen. Det samme gjelder mange andre ville laksestammer i Norge.

Men det var en tid på Bolstadøyri, da elva hadde rikelig med laks, at det lå et verdensomspennende sus over dette lille stedet. 

I verdensklasse

Mulig standarden i det norske kjøkkenet, og folkeskikken, er litt bedre når engelske Henry Cherrington kommer med dampbåt fra England til Bergen nesten 50 år senere, i 1901. Fra kaien spaserer han, eller blir skysset til togstasjonen og kjøper billett på Vossebanen med destinasjon Bolstad stasjon. Cherrington skal til Bolstadøyri for å fiske laks og han satser på å finne ei kokke som kan lage noenlunde spiselig mat til ham de ukene han har planlagt å være der.

zoomBOLSTADØYRI TOGSTASJON: Stopped der uttallige utenlandske fisketurister gikk av for å fiske i Bolstadelva.
BOLSTADØYRI TOGSTASJON: Stopped der uttallige utenlandske fisketurister gikk av for å fiske i Bolstadelva.

Det er ikke første gangen noen i Cherringtons familie drar til Norge på laksefiske. Henrys farfar var i Alta på midten av 1800-tallet. Da gikk reisen med seilskute. En gang var sønnen hans også med. Han traff en prestedatter fra Hammerfest. Hun ble med ham tilbake til England hvor paret giftet seg og fikk en sønn de kalte Henry. Det er han som går av på Bolstad stasjon en dag i 1901. 

Bolstadelva er siste etappe av Vosso fra Evangervatnet før den renner ut i fjorden. Med sine knappe fire kilometer kan ikke Bolstadelva måle seg med Altaelva og Tanaelva i Finnmark, eller andre store vassdrag. Men Bolstad og Vosso har noe som er attraktivt og velkjent i lakseverdenen. Her er fisken spesielt stor. Vossolaksen omtales som verdens største atlantiske laks. Den største fisken som er tatt i vassdraget veide visstnok 35 kilo og ble tatt på garn. Den største laksen tatt på kilenot i sjø veide 36 kilo, ifølge Redningsaksjonen for Vossolaksen Framtidsrapport per 2017. Ellers er det notert fisk på 34 og 32 kilo og en rekke fisk mellom 25 og 30 kilo.

zoomFISKETURISTER: Historisk bilde av Vossolaks.
FISKETURISTER: Historisk bilde av Vossolaks.

Henry Cherrington er en storvoksen mann. Alltid korrekt antrukket i tweed-dress med vest og hatt. Fra jernbanestasjonen kan han se rett over på andre siden av elva. Et irrgrønt flatt jorde ligger som en halvsirkel helt ned til elva. Litt lenger nede munner den ut i fjorden. På motsatt side av fjorden brytes det grønne jorde av bratte fjell. Tett skog karrer seg oppover fjellsiden.

Folk her ser ut til å være småbrukere. Noen dyr beiter på det grønne jordet og han skimter en åkerlapp. Går Henry over broen, finner han bøndene som har lakseskyld i elva, det vil si fiskerett. De leier ut fiskeplasser til utenlandske turistfiskere, som har penger nok til å dra på ferie, mens ferie ennå var et fremmedord for folk flest i Norge. 

Henry tar inn på gjestgiveriet og i mange år leier han fiskerettigheter i elva. Men i 1910 kjøper han en av gårdene. Mest sannsynlig skjer det via stråmenn. For også den gangen var det boplikt. Det er ikke noe stort hus han kjøper, men det ligger fint til med utsikt til fjorden, helt nede ved elva, den smaragdgrønne odden som amerikaneren Bayard Taylor så begeistret beskrev noen tiår tidligere. 

Henry Cherrington får ei kårkjerring med på huskjøpet. Hun skal ha den ene stua, Henry den andre. Senere bygger han på huset. Det skjer flere ganger de årene huset er i familiens eie.

Folket på Bolstadøyri skulle bli vant med noble gjester i løpet av den tiden den storvokste laksen fortsatt gikk motstrøms oppover mot Vosso for å gyte, og la grunnlag for laksefiske i elva. Turistene kom blant annet fra England, Tyskland, Spania, Italia og Sør-Afrika. På 1950-tallet hadde grunneierne et par tusen kroner i elveleie i året, i datidens verdi. Ut over1980-tallet steg leien. Da kunne en elve-eier med fiskerett tjene 80-90.000 kroner i året.

Spektakulære gjester

Flere av turistfiskerne hadde med seg eget tjenerskap og kokk da de kom, men ikke Cherrington. Han leide alltid ei lokal kokke og skapte en av flere arbeidsplasser den tiden han var på Bolstad. 

Unge gutter fikk seg sommerjobb som roere og kleppere for sportsfiskerne trengte hjelp til å få på land storlaksen. La en fisk på 18-20 kilo på svøm, var det bare å følge med i båten. Da gjaldt det ikke å bomme med kleppen, men det hendte at roeren ble dratt helt ned til sjøen før storlaksen ga opp og kunne dras om bord. Hele operasjonen kunne fort ta en halv times tid. 

Å ta laks med flue i Bolstadelva, var ikke enkelt. Strømmen gikk så fort at flua ikke gjorde noe av seg. Den ble usynlig for fisken. Reke lagt i saltelake på syltetøyglass var det beste agnet. Faktisk var det litt for bra, og ble forbudt. Da gikk folk over til sluk.

Befolkningsøkningen i sommermånedene skapte et livlig samfunn på det lille stedet. Ungdommene som jobbet for engelskmennene fikk skjerpet engelskkunnskapene sine og en liten leksjon i god oppførsel og høflighetsfraser. Inntektene holdt dem med lommepenger til turistene dukket opp igjen neste sesong. 

zoomLAKSEN ER BORTE: I dag kommer det så få laks tilbake til Vosso at det er att i gang en redningsaksjon for å få den tilbake. Her samler Geir Ove Henden smolt til Voss klekkeri.
LAKSEN ER BORTE: I dag kommer det så få laks tilbake til Vosso at det er att i gang en redningsaksjon for å få den tilbake. Her samler Geir Ove Henden smolt til Voss klekkeri.

Lokalbefolkningen tok seg gjerne en kveldstur for å se når turistene fisket, og av og til fikk de ett og annet å snakke om og undre seg over, når disse rike utlendingene dukket opp en gang i året. Det mangler ikke på berømte historiske personer som har besøkt Bolstadøyri. 

De to mest spektakulære besøkene snakkes det ennå om. På 1970-tallet sendte en rik Sør-Afrikaner butleren sin opp med privatfly for å se på bofasilitetene på Bolstadøyri. Flyet tok noen runder med befaring fra luften, og lokalbefolkningen ventet spent på at denne rike personen skulle komme. Det gjorde han aldri. Kanskje ble ikke forholdene vurdert som gode nok. 

Sophwith leide en hel godsvogn på Vossebanen for å få med seg all bagasjen.

Men en som dukket opp, var Thomas Sophwith. Han produserte jagerfly, blant annet Hawker Hurricane kjent fra annen verdenskrig. Sophwith var også en kjent seiler og bygget yachten «Philante». Den ble overtatt av den norske stat, omdøpt til «KS Norge» og brukt som kongeskip.

På 1960-tallet var Sophwith med frue og fisket laks i Bolstadelva. De var så fine gjester at før de kunne komme, måtte det installeres et badekar på gjestgiveriet. Sophwith leide en hel godsvogn på Vossebanen for å få med seg all bagasjen. Kvinnfolkene på Bolstad kunne ikke hjelpe for en viss nysgjerrighet over hva fru Sophwith hadde med seg. Madrasser og eks antall klesskifte var noe av det som ble båret ut av godsvognen i løpet av den ene uken de var på Bolstad. Første del av uken bar de bagasjen opp, siste del bar de den ned igjen. Det ble med det ene besøket fra herr og fru Sophwith.

Ringen sluttet

Men Cherringtonene kom tilbake. Etter at Henry var død, tok datteren Nancy over gården på Bolstad. Hennes mann nummer to het Sir John Dell. Han var Winston Churchills utsending (Chief of The Imperial General Staff 1941-1944) under fredsforhandlingene med Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin. 

Sir John Dell kom seg aldri til Norge, men i noen år leide Lady Nancy, som hun senere ble adlet til, ut boligen på Bolstadøyri til andre engelskmenn, inntil hun solgte huset tilbake til Bolstad familien. Ringen er dermed sluttet når det gjelder huset, men så lenge laksen i Bolstadelva uteblir, er det ikke lenger lov å fiske på de få som kommer tilbake.

Etter en kraftig nedgang i laksebestanden i Vossovassdraget på slutten av 1980-tallet ble all fiske i fjord og elv fredet i 1992. Fremdeles trenger Vossolaksen både fødsels- og barselhjelp for å eksistere.

Red.anm. Opplysningene om fiskerne på Bolstadøyri er hentet fra nå avdøde Karl Magne Bolstad som overtok huset på Bolstadøyri etter Cherringtonene. 

zoomFREDET: Etter en kraftig nedgang i laksebestanden i Vossovassdraget på slutten av 1980-tallet ble all fiske i fjord og elv fredet i 1992
FREDET: Etter en kraftig nedgang i laksebestanden i Vossovassdraget på slutten av 1980-tallet ble all fiske i fjord og elv fredet i 1992
( VILKÅR )

Kommentarer

Kommentarfeltene er midlertidig stengt. Dette skyldes at dagens ordning er i strid med Fiskeribladets GDPR-regler.
Om GDPR

Vennlig hilsen
Øystein Hage, redaktør.

 
Få nyheter rett inn i innboksenI tillegg får du: Ledige stillinger, rubrikkannonser og daglige vitser.
Fiskeribladet
Sandbrogaten 5 - 7
5003 Bergen
Org nr 911 650 924
Sentralbord
55 21 33 00
Fiskeribladet arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.