Annonse
Jon Edvard Johnsen, fiskekjøper<span>Foto: Terje Jensen</span>
Jon Edvard Johnsen, fiskekjøperFoto: Terje Jensen

- Flere må ta ansvar for kysten

Fiskekjøper Jon Edvard Johnsen har kommentarer til en kronikk fra Sjømat Norge vedrørende råstofftilgang for industrien.

Leserinnlegg
Skrevet av

13. november 2017 12:04

Oppdatert: 13. november 2017 13:24

Man kan vanskelig si seg uenig i hovedbudskapet i innlegget til Sverre Johansen i Sjømat Norge, manglende råstofftilgang til industrien, begrenser industriens muligheter. 

Veien mot målet, øke råstofftilgangen til industrien fra fangstleddet er det derimot ulike oppfatninger om. Det er staten som eier, forvalter og tildeler fisk for beskatning og verdiskaping, alt etter hva tilrådningene er for de ulike artene. Slik er det, slik må det være. Uansett ståsted så må man bare innse at politisk styring ikke er til å unngå, det er en nødvendighet.

Naturen bestemmer

Kystflåten stiller opp tilnærmet 100 prosent med råstoff til norsk industri. Så er det med kystfiskeren som med bonden, åkeren må høstes når sesongen er der, det samme gjelder poteten. Slik kan man dra utallige eksempler, hvor sesong, årstid osv. spiller inn for størst mulig utbytte, uansett gren. Vi må lære oss å leve med det, tilpasse oss det faktum at det er og blir slik naturen bestemmer.

Det blir heller hverken mer eller mindre fisk til fordeling på industrien om det er 100 båter som fisker eller 80 båter. Det burde også være uinteressant hvem som eier båtene. Det interessante er hvordan fisken kan gjøres tilgjengelig for norsk fiskeindustri. Her blir det viktig med sterke politiske føringer med pekefingeren opp. Det er her det har sviktet.

zoomBilde
Fiskeindustri: Skribenten ber Sjømat Norge og fiskeindustrien om å gi i seg selv når de ber om mer råstoff. De har seg selv å takke for råstoffmangel mener han.

«Plikter» kom fra industrien selv

Kystflåten bidrar for tiden sterkt til aktivitet i Finnmark, i øst spesielt. Flåten er inne i ei positiv utvikling for å utvide sesongene med Bjørnøyfisket. Dette er utviklingstrekk som kommer industrien til gode.

Utviklinga for levendelagring, å få utjevnet sesongene på den måten, kan man imidlertid være mer betenkt over. Her vil det ikke være fangstleddet som vil være bøygen fremover, men offentlig myndighet - regelverket.

Det som synes bekymringsfullt i Johansens kronikk er den noe lettvinte formulering hva angår «tilbudspliktige trålere», råstoff til norsk industri fra den del av flåten.

Man omtaler tilbudspliktige trålere som «en liten brikke i norsk fiskeripolitikk», videre «et pliktsystem som bare omhandler en liten del av de norske kvotene», til sist «Diskusjonen om pliktene i fiskeripolitikken bør ikke avgrenses til et par bedrifter og noen trålere».

Det er mulig det er rett måte å se det på, men om målet er å øke råstofftilførselen til norsk industri tror jeg man gjør klokt i å se litt nærmere på realitetene.

«Pliktene» slik de fremstår, er et produkt fremkommet etter en bestilling fra industrien selv. Industrien tok initiativ, jobbet frem gjeldende forskrift, gjennom sin organisasjon på rederisiden, Fiskebåt. Det erstattet konsesjonsvilkårene. Forskriften ble politisk vedtatt i 2003. Rett eller galt, det kan man diskutere, men slik er det.

Så kan Sjømat Norge velge om man vil forholde seg til hva gjeldende «plikter» tilsier av råstoff til norsk industri, eller om man vil forholde seg opprinnelige konsesjoner/kvoter totalt som «industrieide» trålere har - råstoff tiltenkt norsk fiskeindustri og det som var bestemmende før 2003.

Tar man det siste alternativet kommer man fort opp i cirka 150.000 tonn.

Formuleringen «en liten brikke i Norsk fiskeripolitikk» blir litt tynn i en slik sammenheng.

Det som omtales som «et par bedrifter» er fort råstoff fra fellesskapet beregnet til norsk industri i størrelsesorden 140.000 tonn. 38 konsesjoner, rundt der.

Det er ikke en dag for tidlig at myndighetene retter blikket mot industriens rammevilkår

Forklaringsproblem

Når ett av de største enkeltselskaper/rederier med store industrieide trålerkvoter, beregnet for egen produksjon, åpent og ærlig sier at alt råstoffet blir solgt ut direkte, så kan man spørre seg om Sjømat Norge er konkret nok på adresse når de etterspør økt råstofftilgang.

Man finner mye «tilgjengelig» råstoff blant egne medlemmer.

Stadig mindre fisk omsettes på auksjon. Kun 45 prosent av den fryste fisken som landes i sør blir omsatt på auksjon gjennom Surofi, for øvrig en fallende tendens.

Den øvrige fisken går ut bakdøra, rett til utlandet gjennom eksportselskap, eid av rederiene. Er det slik vi vil ha det? Er det slik realkapitalen, fellesskapets ressurser skal forvaltes av norske politikere - bort fra norsk industri og verdiskaping her til lands?

Det er ikke en dag for tidlig at myndighetene retter blikket mot industriens rammevilkår.

Industrien har imidlertid et forklaringsproblem. Man har fått tildelt betydelig med råstoff fra fellesskapet men man valgte å henvendte seg til politiske myndigheter, ba om aksept som i praksis tilsier å eksportere råstoffet ut ubearbeidet globalt, samtidig som man hevder «manglende råstoff begrenser industriens muligheter». Kanskje Sjømat Norge vil engasjere seg for å få endret forskriften, tilbake til start?

Kom med tydelig krav

Industrien skyter seg selv i foten. Når man sender ut betydelige kvanta råstoff bort fra norsk industri, skapes et tomrom. Det må etterfylles med råstoff fra kystflåten, ellers opprettholder man ikke pålagt aktivitet på anleggene.

Det skaper en større etterspørsel enn det er tilgang, prisspiralen går opp, profitten blir igjen på fiskers hånd. Industrien graver aktivt sin egen grav.

Fisken fra kystflåten kan bare tilbys en gang. Sjømat Norge bør derfor konsentrere oppmerksomheten og bli mer konkret og tydelig med krav til myndighet om at fisk som i dag går direkte ut, skal tilbys norsk industri på vilkår basert på norske rammebetingelser for lønnsomhet og verdiskaping.

Annonse
 
Få nyheter rett inn i innboksen
Fiskeribladet
Sandbrogaten 5 - 7
5003 Bergen
Sentralbord
55 21 33 00