Minneord: Kjell Ø. Midling
Annonse
Minneord: Kjell Ø. Midling
Lørdag døde Kjell Midling, en av de mest fremtredende forskerne innenfor levendefangst. - Vi har mistet en fremragende forsker og en høyt vedsatt kollega og venn, skriver Heidi Nilsen, forskningssjef i Nofima og divisjonsdirektør Magnar Pedersen i et minneord.
Minneord

Minneord: Kjell Ø. Midling

Seniorforsker Kjell Ø. Midling er død, 59 år gammel. Vi har mistet en fremragende forsker og en høyt vedsatt kollega og venn.

Leserinnlegg

Kjell Midling var en ruvende skikkelse, både rent bokstavelig, og som forsker og menneske. Han var søring, han Kjell. Fra svært langt sør; Mandal. Han var glad i både heimtraktene og Nord-Norge og det at han «behersket» både folkelynne og dialekt like godt i begge landsender, sier noe om den inkluderende personen han var.

Til Nofima kom Kjell i 1989. I over 27 år fikk vi gleden av hans vidtrekkende kunnskap, arbeidsglede og livsglede. Som forsker satte han store spor etter seg. Kjell Midling høstet stor anerkjennelse i både inn- og utland, og var i internasjonal forskningsfront innen oppdrett, fangst og levendelagring av marin fisk. I Nofima var han leder for nasjonalt senter for fangstbasert akvakultur. Innenfor sitt fag var han et oppkomme av ideer, innovasjon og kreativitet. Interesse og engasjement for mange problemstillinger fulgte ham alltid. Notatboka med ideer og skisser til nye prosjekter og løsninger var aldri langt unna.

Like til hans siste dager, var forsker-hodet aktivt. Det er ikke mer enn noen uker siden Kjell sin siste kronikk sto å lese i Fiskeribladet og flere andre tidsskrift. Der tok han til orde for å tenke nytt i forhold til utnyttelse av en ressurs, som svømmer rett utenfor dørene våre:
«Verdens største tunfisk - makrellstørja - er havets Rolls-Royce, men har havnasjonen Norge oppfattet dette? Vi fangster 40 tonn av denne tunfisken og leverer den i bulk til nær hermetikkpris. Hadde vi i stedet etter alle kunstens regler slaktet en og en, kunne vi levert den til Rolls-Royce-pris og ikke til prisen for skrapmetall», slo han fast, med sin nærmest enestående evne til å formidle forskningen i konkrete bilder slik at folk forsto.

I Nofima har vi mista Kjell: Den dypt seriøse, engasjerte, innovative, framoverlente forskeren. Vår rause, joviale, snille, optimistiske og uslitelig humørfylte kollega og venn. Sorgen er stor.

Det var derfor vi gjerne kalte ham det: Kjell FORMidling. Gleden ved å dele og fortelle om resultater av forskningsarbeidet, og evnen til å formidle det slik at folk flest forsto, uten at det gikk ut over den akademiske kvaliteten, er kanskje grunnen til at han stadig vekk var Nofimas «midtside-forsker», på plakater og roll-ups og avissider, med Kjells smilende fjes og gjerne en torsk kameratslig under armen.
Seriøse, velfunderte forskningsresultater ispedd både underfundighet fra sørlendingen i seg og det noe mer direkte nordnorske. Etter nesten tre tiår i landsdelen, snakka han nordnorsk likeså godt som sørnorsk. Han kunne godt slå om til trøndersk, siddis eller bergensk også, om det skulle være om å gjøre.

En fisker fra Senja sa det ganske treffende om Kjell ved en anledning: «I det ene øyeblikket snakker han om Svensgrunnen og Klakkan og det livet vi kjenner, og i neste øyeblikk komplisert men forståelig om fiskens fysiologi. Det fører til respekt for forskere.»

Kreativitet, evne til faglig fornying, nettverk, samarbeidsevne, foredragsvirksomhet, informasjonsevne, markedsføring og gjennomføring av prosjekter preget også hele hans forskervirksomhet. Den som måtte leve i den villfarelse om at forskere er kjedelige, tørre mennesker, fikk dessverre aldri gleden av å møte Kjell Midling. Å omtale ham i fortid er uendelig trist. Men det går ikke an å minnes Kjell uten at det er humør og humor som står fremst. Han var en utømmelig kilde av optimisme og humor, sang og latter.

Å beskrive hans forskningsvirksomhet, er som å tre inn i et fantasifullt eventyr. For Kjell var ingen problemstilling umulig. Og ingen løsning utenkelig.

Han brukte Edvard Griegs «Dovregubbens hall» for å lokke til seg ville torsk. I dag er denne teknologien i ferd med å bli tatt i bruk i reiselivsøyemed.
Han tenkte ut og både konstruerte og bygget til tider egenhendig de remedier han trengte for å optimalisere det å holde villfanget fisk i fangenskap.

Hans enorme faglige nysgjerrighet var med på å holde Nofima helt i front i arbeidet med utvikling av «torskehoteller» og alt annet som har med fangstbasert akvakultur å gjøre. Anvendt forskning i praksis preget Kjell sin faglige spisskompetanse.
Masse oppgaver, forsøk med fisk som må gjøres om og om og om igjen, diskusjon med departement og direktorat, søknader som måtte skrives om, reiseregninger som lurte seg unna i bunkene på skrivebordet, fiskere som ringte og ville ha råd om redskapsbruk eller håndtering av fisk, timer som måtte leveres når man hadde det som artigst med forskning. Han fikset det meste med glimt i øyet. l stressede situasjoner med mye å gjøre, var det selvfølgelig Kjell som bevarte fatningen og humøret gjennom det meste, og på en slik måte at det smittet over på kollegene.

Slik var det også da sykdommen utviklet seg slik at tiden med forskningen han frydet seg over, og livet og menneskene han elsket, åpenbart var begrenset. Kjell forlangte å få bruke tida best mulig. Sorg og håpløshet hadde han ikke tid til. Og det burde ikke vi andre hefte oss med heller.

Han Kjell var glad i å reise; både til hjemlige skjær og sjø og til mer eksotiske reisemål, både for konferanser, forsøk, uttesting og forskeropphold. Han reiste verden rundt, og hadde et stort nettverk. Nå har han lagt ut på den siste reisen, og vi sitter igjen med takknemlighet for den flotte jobben han gjorde, og for den store betydningen han hadde for kollegaene, for instituttet og ikke minst for næringen som hanjobbet for.

For hans kjære Irene, for barn, barnebarn og storfamilien er en bauta borte. I Nofima har vi mista Kjell: Den dypt seriøse, engasjerte, innovative, framoverlente forskeren. Vår rause, joviale, snille, optimistiske og uslitelig humørfylte kollega og venn. Sorgen er stor.
I dag er det stille i korridorene hos Nofima i Tromsø. Kunstneren Nils Aslak Valkeapää sier aller best det vi føler på nå:
Og når alt er forbi
Høres ingenting lenger
Ingenting
Og det høres.

Fred med Kjell Ø. Midlings gode minne.

Kommentarer

Har du en mening om denne saken? Delta gjerne i debatten her i Fiskeribladet. Vi setter pris på sterke meninger, og i våre kommentarfelt skal det være høyt under taket. Vi tolererer ikke trakassering, trusler eller hatefulle meninger. Vis også respekt for andre debattanter. Vær saklig og husk at mange kan se hva du skriver. Tenk derfor nøye gjennom hvordan du ønsker å fremstå.
Vennlig hilsen Øystein Hage, redaktør.

Annonse
 
Få nyheter rett inn i innboksen
Fiskeribladet
Sandbrogaten 5 - 7
5003 Bergen
Sentralbord
55 21 33 00