Ankommet Vestisen. Alt vel. Hils
Ankommet Vestisen. Alt vel. Hils
Ikke alle isflakene er like lette å jobbe på. Foto: Mia Kanstad Kulseng

Ankommet Vestisen. Alt vel. Hils

Slik brukte ordknappe telegram å fortelle at ishavsskuta nok en gang var kommet velberget til Vestisen, 700 nautiske mil over Barentshavet. Dette er historien om norsk selfangst i 2012.

Bli med på selfangst
Fangst
Mia Kanstad Kulseng

14. september 2012 03:00

Oppdatert: 21. april 2017 09:56

- Vet du, jeg klarte bare en halv time i i åpent hav før jeg spydde!

Det er uvisst om en mor blir sikrere av den type opplysninger, men jeg ler i alle fall over satellittelefonen, for nå føler jeg meg virkelig trygg. Rad på rad med belter av drivis demper dønningene som kommer rullende fra nordøst. Bevegelsene er som i sakte film, så rolig og treigt løfter dønningene på ”Havsel”. I byssa er kokka glad, endelig holder sursilda seg på glasset sitt og kjøttsuppa slingrer ikke over grytekanten.

Også skipperen ler, for aldri før har han kommet til isen og blitt møtt med så flotte fangstforhold.

Les også

HER kan du se hvordan reportasjeserien presenterens i dagens avis.

Les også historien bak bildene: - Kan du kok?

- Haaakapik!

Advarselen blir sendt samtidig med hakapiken som lander på isen ved siden av jumperen.

 Det er jeg som jumper (den som løper ut på isflakene fra båten, red. anm.). De to skytterne har skutt fire voksne sel på et isflak; verken kroppene eller værhårene rører på seg, men ifølge forskriftene er dyrene ennå ikke døde.

Sckack! Thump.

Etter først å ha øvd på et gammelt bildekk, tør jeg slå alt jeg har med hakapiken i hodet på selen.
”Butt ende først, så spiss.”

Sckack! Thump. Skallen til selen knuses og den spisse enden glir lett ned.

”Rull rundt, sprett opp, kutt hovedpulsårene”, repeterer jeg fra kurset med fiskeridirektoratet: ”Først når dyret er blodtappet, regnes det som dødt.”

Selen rykker til i sveivene når de store blodårene kuttes. På de riktig store selene, gammelhundene, hører jeg blodet fosse ut. Jeg hører også mitt eget blod i tinningene, for jeg tar i alt jeg har. Jeg forsøker å flytte på de digre kroppene for å samle dem med baksveivene mot hverandre. Det hjelper så vidt når jeg trekker dem på isen med hårene i stedet for mot. En voksen grønlandssel er minst like lang som meg, og i alle fall dobbelt så tung.

Jeg fester strammestropper rundt baksveivene, så selene kan bli jollet (winsjet, red. anm.) om bord.

- Jah! Ferdig. Haaakapik! roper jeg og kaster hakapiken opp på dekk igjen, før jeg løper for å ta igjen leideren innen skuta siger forbi isflaket mitt.

- Mann i leideren! Hiiiv! Det er skytteren som sender beskjedene videre til skipperen og han som står ved winsjen.

- Optimalt!

”Optimale fangstforhold”, er det første Bjørne Kvernmo noterer i dekksdagboka søndag 22. april. Flere ganger for dag beskriver den erfarne ishavsskipperen vær, vind og isforhold og sammenlikner med tidligere år. I dag nevner han verken vindretning eller vindstyrke i sine skildringer.

Vår posisjon er 72 grader og 32 minutter nord, 11 grader og 22 minutter vest. Sola skinner og både øynene på de førstereisende og havet glitrer forventningsfullt. Rundt oss er det store, hvite flak av drivis og det ligger digre, dovne grønlandssel på hvert et isflak.

”Brukte dagen på fangstopplæring,” skriver Kvernmo videre.

Bare halvparten av de 14 om bord har vært på fangst før og da kun med ”Havsel”. Skipperen har reist på ishavet siden 1973, maskinisten kommer på andreplass, og til og med den svenske inspektøren er mer erfaren enn resten av mannskapet. Av dem på dekk er det kun de to skytterne, den ene flåeren og fangstbåtføreren som har gjort noen sesonger tidligere.

- Før brukte de å ta med bare en eller to nye om bord hvert år, for å sikre rekruttering til skuta. Da var ishavsfarer et fulltidsyrke, nå er det alltid vanskelig å finne folk, forteller skipperen når han ser opp fra dekksdagboka.

Likevel roser han mannskapet sitt når de to første fangstdagene er overstått.

- Ja, jøss. Vi kom til isen etter lunsj og fikk 81 seler mens vi drev opplæring. Den første hele dagen i fangst fikk vi 279, det er egentlig helt fantastisk. Det hadde jeg aldri regnet med. Vi var heldige med forholdene.

- Ett fly!

For det er ikke hver dag vi er så heldige at vi får sel på dekk. Selv om rekka er kledd med plater og presenninger for å gi skjul for vinden blir det raskt kaldt å stå framme på bakken når det ikke er sel å slå eller flå.

Skipperen har ordnet seg fint oppe i tønna i forhold til hine dager. Han trenger ikke bjørneskinnspels for å holde seg varm, og stikker heller ikke ullvotten utenfor tønnekanten for å gi tegn til rorvakta. Kvernmo sitter varmt og lunt 18 meter over havet, og kan styre og se alt der oppe fra.

Det hjelper  bare så lite når det rett og slett ikke er en eneste sel i farta. Vestisen er stor å lete i for en enslig båt. Vi mangler fire sel for å nå fem hundre dyr – og dag fire og dag fem på feltet gir oss til sammen én eneste sel. I stedet for å stå ute og hoppe oss varme går vi inn i styrhuset. Støvlene er parkert i fartsretninga med oljebuksa rullet ned over kanten, klare til hoppe rett inn i. Så kommer skipperen selv ned fra tønna, og jeg skjønner at det er liten vits i å gå rundt klar til dyst. Jeg vurderer å finne køya.

En rask bevegelse trekker øynene som har søkt fram og tilbake over isen opp mot himmelen. Det er vesentlig større enn de grå, islandske havhestene som følger skuta.

- Et fly, et Orion-fly med norsk flagg på halen!

- Har dere sett noe sel, spør skipperen over radioen; han benytter anledningen med en gang høflighetsfrasene er utvekslet med pilotene.

Orion tar seg en ekstra runde og kommer tilbake på radioen for å fortelle om utsikten: Isen er svart med sel 50 nautiske mil nord for oss.  En dagsmarsj unna. Vi snur 180 grader. 

- Dere kom som sendt fra oven. Takk, jubler skipperen.

Men fangsten starter ikke! Først kommer dønningene, som de som regel gjør i Vestisen. Så kommer vinden, og plutselig ligger vi og bakker på kulingen.

- Aiaiai!

Nå er det fart på sakene igjen.
Sjette dagen på fangstfeltet begynte med kvalross under frokosten og fortsatte med isbjørnspor på isen til lunsj. Så: pang! Startskuddet gikk.

Vi er på posisjonen flyet oppga, vinden har løyet og selene har krøpet opp på isen igjen. Begge skytterne står framme på bakken og skyter sikkert. Dette er karene damene vil ha med på tivoli, karene som vinner alle førstepremiene. Og som sikrer mat på bordet. Begge er erfarne jegere på fastlandet.

Hundrevis av sel om dagen gjør også ferskinger raskt kyndige med kniven. Skinnet flås av skrotten, biffene skjæres ut av ryggen, sveivene ”kles av” og snittes ut av skinnet. Det er vrient når baksveiven er så kraftig at jeg ikke når rundt den, kroppen så tung at jeg ikke klarer å løfte for å skjære løs under.

Ungene går det lettere med. Svartunger er minst, brunseler er ett år gamle og litt større, før de blir gammelhunder og enorme. Svartungene skal ha snuter og hale på ferdigflådd skinn, og alt av kjøtt blir tatt vare på. Det blir saltet på gammelmåten på tønner, bortsett fra biffen fra de større dyrene, biffkjøttet blir vakuumpakka.

Det går i ett, jeg tar meg ikke tida til å ta av hanskene når det klør på nesa. Det spiller ingen rolle, vi ser alle ut som indianere på krigsstien og hvert isflak ser ut som en slagmark. Blodet trekker inn i isflaket, like raskt som en rødvinsflekk sprer seg på en hvit linduk. Det ser voldsomt ut.

Men det er også vakkert. Jeg hever blikket og ser svarte flekker av sel på isen i alle himmelretninger.  Sola er på det laveste og dagen som har vært himmelblå er blitt til en lilla kveld med rosa himmel. Også de hvite isflakene har byttet farge, alle er lyseblå med mørkere blåfarger i skyggene.

Når det slutter å smelle i rifla blir det helt stilt på dekk. I stedet for å søke øyekontakt, søker alles blikk mot den rosa sola.

- Vakkert

Fangsten er over for dagen, fordi isflakene er blitt for tette og vi risikerer å slå hull i skuta dersom vi fortsetter. Mens skytterne pusser våpen, spyler vi andre av dekk og samler skinnene i knebler for å avkjøle dem i ishavet. Når det ikke er mer jobb å gjøre klatrer jeg opp i tønna for å få dagen til å vare litt til.

- Et slikt isflak kan senke ”Havsel”, sier skipperen og nikker mot en blågrønn isflore, hvis eneste lykkelige tanke jeg skjenket er for en vakker turkisfarge det har.

Vi er på vei ut av isen for natta.

Motorduren legger jeg ikke merke til mer, den eneste lyden jeg av og til hører er knirkingen fra vingene til havhestene som suser rett forbi øret mitt. Bevegelsene i sjøen er treige og myke og alle fargene er pastell. Kontrasten kommer når isflakene dundrer mot baugen. Skuta skjelver, masta dirrer og tennene mine skrangler.

Men vi kommer igjennom sarvet, til utkanten av isstripene, hvor isen er slakkere og det til sist blir ei strekke med åpent hav. Her slår skipperen av motoren og vi legger oss på rek. Vi hiver kneblene med skinn til avkjøling utenfor rekka.

Det er natt. Midnattssola varmer gjennom mine fire lag med ull og gammel gore tex. Jeg har fregner av blod på nesa, er støl i ryggen og sliten i nevene.  Jeg sitter på brettet utenfor tønna, og kommer meg ikke lengre. Det er for fint til å gå å legge seg. Men det er en dag i morgen også.

Enda i isen. Fortsatt alt vel.

Fakta om norsk selfangst i Vestisen:

• Vestisen er området rundt Jan Mayen, om lag fra 68 til 73 grader nord.

• Vestisen er feltet med den hardeste og tøffeste isen, og stormene på feltet er vidt kjente for å være farlige.

• Siste uken i mars samles hele bestanden med grønlandssel på ett sted i drivisen øst for Grønland. Da kryper hunnene opp på isen for å føde. Det er denne ansamlingen av sel som har gjort det mulig å drive selfangst.

• Mens norsk selfangst startet på 1800-tallet, har det vær drevet fangst i Vestisen hele 1900-tallet. Først med seilskuter i iskanten, men når skutene ble sterkere og dampmaskiner og motorer kom til, gikk de inn i isen og fangstet på ungene.

• Tradisjonelt har skuter fra Møre, Troms og Finnmark har deltatt i fangsten.

• Fem skuter med 78 mann forliste sporløst i 1952, og i 1917 forsvant syv skuter med 84 mann i dette området.

• I 1951 fanget 80 båter til sammen 372.000 sel.

• Selfangsten gikk nedover fordi bestandene var hardt beskattet, men også som et resultat av at motstandere av fangsten ødela markedene for selprodukter.

• I år er den totale kvoten på grønlandssel 25.000. De to norske skutene som gikk på fangst tok knappe 5500 sel av denne kvoten.

Kommentarer

Har du en mening om denne saken? Delta gjerne i debatten her i Fiskeribladet. Vi setter pris på sterke meninger, og i våre kommentarfelt skal det være høyt under taket. Vi tolererer ikke trakassering, trusler eller hatefulle meninger. Vis også respekt for andre debattanter. Vær saklig og husk at mange kan se hva du skriver. Tenk derfor nøye gjennom hvordan du ønsker å fremstå.
Vennlig hilsen Øystein Hage, redaktør.

Annonse
 
Få nyheter rett inn i innboksen
Fiskeribladet
Sandbrogaten 5 - 7
5003 Bergen
Sentralbord
55 21 33 00