Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

En reder fra hav, og en reder fra fjord
tok flyet til Tromsø, en by langt der nord.
De ville så gjerne Cecilie se,
når det skulle skje.
For en melding om kvoter og fremtid på kyst
som lenge var lagret inn til hennes bryst
den skulle nå slippes med blanding av alvor og lyst.
Etter fire år i skuffen på kontoret,
kom meldingen for dagen og på bordet.
En smilende minister entret raskt sin store scene.
Med lefsa under armen, stod hun der helt alene.
Mens fiskere og redere med sans for millioner
satt smånervøs i salen, for tap av daglig brød.

På Hurdalserklæring, partiets program,
og Riksrevisjonens vel kjente nam-nam,
er vår kvotemelding for kysten en fremtidens mal,
helt fenomenal.
Om noen forundres, og kjenner besvær,
så ta det med ro, vi kan dette her,
med å legge til rette for flåten og kysten især.
Når bosetting og arbeidsplass skal berges,
og lovgiving og havressurs skal verges,
så skorter det kan hende på politisk kompetanse.
Vi ber om toleranse, for nå tar vi en sjanse,
og lener oss på Fiskebåt og Fiskarlag sin sannhet
om strukturgevinst blant annet, og lønnsomhet og vekst.

Men en ting det har vi på egen hånd gjort.
Vi rydder et kasus for småsjarken bort.
Anstendig fordeling til vår åpen gruppe er klar,
i vårt formular.
En reder i salen så undrende opp
Han kjente at hjertet gjorde et hopp.
Nevnte hun noe om sjarker og kvote og topp?
Ja, Myrseth sa nu stanser vi galoppen.
Til åpen gruppe tar vi i fra toppen.
Et relevant og gammelt krav fra tusenvis av sjarker.
Fra jenter og fra gutter. Fra gamle patriarker.
Det innfrir vi forsikret om at det er rett og riktig
selv om noen kanskje, gjør oss erstatningspliktig.

Ja rederen likte svært dårlig det der.
Han ble sjokkskadd og tydelig gretten og tverr,
og regnet på kilo og tonn og et smertelig tap.
Blir vi holdt for ap?
Vi trodde minister, du stod last og brast
med vår gamle avtale om løst og fast,
og at kvotefordelingen ligger der spikret til mast.
Så pass deg nå Cecilie, med kvotemeldingsbluesen.
For nå har du vært lusen. Snytt oss for femti tusen.
Din uforstand den tynger oss, du tråkker oss på tærne.
Vi ordner opp i Bekkjarvik, på Halstensens kaserne.

For en stor-reder far, og en stor-reder sønn
kom i samme farten med spørsmål og bønn:

Du som tok fra de store, og gav til de små,

kom til Austevoll nå.

Og damen hun reiste, i ro og i mak

til Austevoll for å forsvare sin sak

i en broket forsamling, med redsel for kvotetiltak.

Og der satt LO-folk og advokater.

Og redersønnen selv, en smule nater.

Ja noen folk fra NHO, de delte ut plakater

til Fiskebåt med tips, om man Fiskarlag forlater.

Ministeren fikk takk og bukk, fra Maråk, generalen

som slo fast at neste runde, blir i Stortingssalen.

Ja historien den jo lett å forstå.

Den gjelder minister så vel som oss små.

At kapitalmakten den trives på redernivå.

Det må man forstå.

Så ligger man der ut i «Klakken» med sjark,

og tenker at havet er blitt en slagmark,

mellom svenskpilk og angler og Røkkes «American Monarch»

Men når seien tar i godt på «juksasnøret»

og juksakallen rives med av kjøret.

Da glemmes kvotemeldingen, minister, bedreviter,

og gleden her i livet, blir sjark og sei som biter.

Så hvorfor være stor når man er lykkelig som liten,

er og en kvotemelding, med spørsmål til eliten

Les også