Norske politikere vil sikre torsk til industrien året rundt, mens de samtidig vil ta vare på kysttorsken. De to målene henger ikke i hop, og det gjør ikke situasjonen noe bedre at statsråd Cecilie Myrseth (Ap) vil flytte torsk fra trålerne til kystflåten. Det vil trolig bare forverre situasjonen for den truede kysttorsken, og ikke løse industriens behov.
Norsk fiskeripolitikk har gjentatte ganger blitt kritisert for mangelfull konsekvensvurderinger. Et slikt eksempel er nettopp bevaringen av kysttorsken, samt tiltak for å sikre helårig levering av fisk til industrien. Dette vil ikke landets folkevalgte innse.
Bakgrunnen er at mesteparten av torsken tas på vinterhalvåret, men skal det være mulig å drifte industrien resten av årets må mer av kvotene flyttes til andre halvår gjennom den såkalte ferskfiskordningen. Siden kystflåten tar mesteparten av denne fisken nært land, risikerer vi at de forsyner industrien med kysttorsk. Skal en unngå dette må en lengre til havs, og da er det trålerne som må ta ansvar.
I kvotemeldingen foreslår regjeringen attpåtil at mer av fisken skal flyttes til den minste gruppen, som fisker mest på vinteren og nært land i andre halvår. På denne måten gir Myrseth i praksis kystflåten ansvaret for industrien. Samtidig vil Myrseths omfordeling fra trål til kyst forverre situasjonen for kysttorsken.
Grepene er ren symbolpolitikk, og dessverre nok et eksempel på at konsekvensene ikke er godt nok vurdert. I verste fall kan det føre til at torsken igjen mister miljømerket MSC, siden vridningen kan resultere i at kysttorsken blir overbeskattet. Uten MSC-merket vil torsken dermed bli svekket som produkt i markedene.
Den store elefanten i rommet er trålflåtens rolle, noe blant annet industrieier Svein Vegard Lyder påpeker. Han mener det er underlig at det nå er den minste flåten som skal sikre industrien råstoff, når det burde være trålerne som tok ansvar. Vi er enig med Lyder, og mener den store svakheten med kvotemeldingen er nettopp at den ikke tar stilling til trålpliktene.
Skal vi opprettholde en landindustri, og samtidig ha en bærekraftig kysttorskbestand, er ikke svaret mer fisk til den aller minste flåten. Løsningen er derimot at trålerne oppfyller sine forpliktelser, og selger industrien råstoffet i stedet for å sende det fryst ut av landet. Det burde Myrseth innse.
Hadde fiskeriministeren virkelig ønsket en helårig landindustri, hadde hun ordnet opp i trålpliktene framfor å flytte noen symbolske tonn mellom flåtegruppene. Denne verkebyllen har hun imidlertid ikke våget å gripe fatt i. Dermed fortsetter fiskeripolitikken sin skjeve gang mot færre industriarbeidsplasser og en svekket kysttorsk-bestand. En politikk ingen er tjent med.
