Antall omkomne næringsutøvere i fiskerinæringen er tragisk høyt, men det virker ikke som om verken politiske formaninger eller dagens sikkerhetskrav hjelper til for å få redusert dødstallene i bransjen. Et politisk grep om å innføre såkalt ID-kvoter for den minste kystfiskeflåten er derfor en viktig løsning for å snu den triste trenden.
Sintef Ocean har telt opp antall omkomne i fiskerinæringen siden 2000. Frem til i dag har 155 fiskere har omkommet på jobb. I tillegg kommer dødstallene oppdrettsnæringen. Siden tellingen startet i 1982, har 39 personer omkommet i denne delen av næringen. Det er med andre ord ikke vanskelig å fastslå at arbeid på havet er det farligste yrket i Norge.
Hittil i år har det vært 17 nestenulykker og 11 ulykker i fiskerinæringen, viser oppdaterte tall fra Sjøfartsdirektoratet. Av de 28 episodene er 15 personulykker og ett dødsfall. Halvparten av de som var involvert i personulykkene ble sykemeldte. Det viser at ulykkene ikke bare har en personlig konsekvens, men at det også er svært kostbart for landet.
I lang tid har det vært snakket om dødsrisikoen ved å jobbe på havet, men faktum er at verken myndighetene eller yrkesutøverne har gjort nok for å bedre forholdene. Fiskerne har blant annet påpekt at énmannsbåter er farlige, uten at politikerne har villet høre på dem. De folkevalgte har vært mest opptatt av distriktspolitikken. Det virker som om det har vært viktigere å holde liv i antall små båter fremfor å holde liv i yrkesutøverne.
Regjeringen innførte i fjor en nullvisjon for omkomne på havet. Forslaget kom fra stortingsrepresentant Olve Grotle (H). Ideen om nullvisjonen kom fra trafikken, men å vedta en visjon løser på ingen måte problemene. I trafikken har eksempelvis nullmålet ført til reduserte fartsgrenser og midtrabatter. På sjøen har det vært mest snakk om holdninger.
Det er selvsagt behov for en generell holdningsendring i bransjen, men samtidig er vi enig med Grotle når han påpeker at sjømatnæringen må lære av petroleumsnæringen. Der er sikkerhetskravene tøffe, og reaksjonen desto hardere når reglene brytes. Dessverre ser det ut som om konsekvensene av regelbrudd i fiskeri lettere «tilgis».
Skal nullvisjonen oppnås, må det med andre ord innføres strengere regler. Og det må etterfølges av mye hardere reaksjoner når reglene brytes. Langt tøffere enn det dagens regelverk tillater.
Pisk fremfor gulrot, er løsningen. Dette er et politisk ansvar.
