For regjeringen står det sentralt å ivareta de distriktspolitiske målsettingene i fiskerilovgivningen om arbeidsplasser og bosettingen i kystsamfunn. Fiskeritillatelsene skal forvaltes på en måte som ikke bidrar til sentralisering verken innad i regioner eller mellom landsdeler (Hurdalsplattformen).
– Det er ingen revolusjon, sa fiskeriminister Cecilie Myrseth da hun presenterte kvotemeldingen i Tromsø fredag.
Nei, den likner mer på «Opp som en bjørn og ned som en skinnfell». Men hvor stor er «skinnfellen» som tilbys kysten?
Kystfiskernes medlemsgave
Det er antatt at meldingens forslag til omfordeling vil føre til om lag 6000 tonn torsk overføres fra havfiskeflåten til den minste kystflåten i lukket gruppe med individuelle kvoter. Det betyr at det fortsatt ikke gis rom for nyetableringer uten å kjøpe allerede tildelte kvoter fra andre redere.
Dette er langt fra de forventningene fiskeriministeren har bygget opp gjennom sin politiske retorikk. Kvantumet utgjør 0,2 prosent av total norsk fangst på om lag 2,5 millioner tonn og 0,6 prosent (180 mill. kroner) av de totale norske fangstverdier på 30 milliarder kroner i 2023.
I tillegg brytes en tidligere grense med forslaget om at eiere av sjarker under 11 meter med individuell kvote, også skal kunne kjøpe en ekstra kvote for å samle to kvoter på hvert fartøy – på samme måte som for fartøy over 11 meter. Dette er et klart brudd på regjeringens Hurdalsplattform som sier «Det skal ikke åpnes for strukturering for flåten under elleve meter».
Flåten reduseres og sentraliseres
Tiltakene overfor sjarkene kommer sikkert godt med for de som får noen kilo mer i fangst og gevinster ved kjøp og salg av kvoterettigheter før de pensjonerer seg. Men det har lite eller ingenting å gjøre med forventningene om å rette opp de geografiske skjevhetene i fordelingen av kvoterettighetene, som Riksrevisjonen påpekte i sin rapport med støtte fra stortinget, og som nettopp er skapt gjennom kjøp og salg av kvoter de siste 20 årene.
Tvert imot vil den samlede effekten av dette tiltaket overfor sjarkflåten være at denne delen av flåten også reduseres og sentraliseres på enda færre hender og steder på tvers av intensjonen formulert i Hurdalsplattformen.
Havfiskeflåten kan betale med grunnrente. Det har det vært mange «gråtekoner» i media som har jamret seg over hvor fælt havfiskeflåten får det selv med det foreslåtte beskjedne omfordeling av kvoter. Da kan det være greit å notere at den gjennomsnittlige fiskerinntekt i 2021 per normalårsverk i trålerflåten var på 1,2 millioner kroner og i ringnotflåten på 2,1 millioner kroner. Trekker vi ifra 600.000 kroner som er alternativ årsinntekt for gjennomsnittsnordmannen som fiskerne på de minste fartøyene må nøye seg med, blir grunnrenteverdien som tildeles hver trålfisker 600.000 kroner og hver ringnotfisker 1,5 millioner kroner per årsverk.
I tillegg hadde rederne i disse flåtegruppene dette året en avkastning på 7,5 % av den totalt investerte kapital. Dette er dobbelt så mye som ellers er vanlig i norsk næringsliv, slik at halvparten av kapitalavkastningen kan regnes som grunnrente av gratis tildelte kvoter. Samlet sett er denne grunnrenta i fiske beregnet til nærmere 4 milliarder kroner i 2021.
Grunnrenten er trolig betydelig bedre i 2022 og 2023 som følge av høyere fiskepriser. Men Fiskeridirektoratet har ikke klart å få fram økonomiske tall for fiskeflåten etter 2021. I kvotemeldingen brukes i hovedsak tall fra 2020. Det er ganske uforståelig at det legges fram en kvotemelding uten oppdatert statistikk.
Omtaler ikke pliktkvotene
Hva med distriktspolitikken? I meldingen finnes heller ikke noen oppfølgende konsekvensanalyse av kvotefordelingens samlede sentraliserende effekt som Riksrevisjonen oppfordret til. Meldingen inneholder heller ingen geografisk innrettede tiltak, for eksempel innføring av distriktskvoter som kan skaffe flere arbeidsplasser i fiske i utsatte kystkommuner som blant annet er krevd av Sp i Finnmark med hjemmel i Havressursloven.
Enda mer påtrengende blir det når meldingen heller ikke omtaler de leveringspliktige trålkvotene i tråd med Regjeringens Hurdalsplattform som ville: «Videreutvikle og forsterke pliktsystemet for torsketrålerne for å sikre at fisk blir landet og gir aktivitet i de tilgodesette kystsamfunnene i tråd med forutsetningene for ordningen, og vurdere sanksjoner, i form av reduserte kvoter, dersom forpliktelsene ikke følges opp».
Ordningen med leveringspliktige trålerkvoter var tidligere viktig Arbeiderparti-politikk for å sikre arbeidsplasser i fiskeindustrien og bosetting på kysten, særlig i Finnmark. I dag fungerer ordningen overhodet ikke etter at en Høyre-statsråd i 2003 omdøpte selve ordet «leveringsplikt» til papirbestemmelsen «tilbudsplikt» og vips så ble hele denne kvoten på få år flyttet til fabrikktrålere kontrollert sørfra som eksporterer praktisk talt all fangst utenom fiskeindustrien i landsdelen. Men dette vil altså Regjeringen fortsatt ikke gjøre noe med.
Stor oppgave for skattemyndigheten
Norges Fiskarlag får også en medlemsgave med at kun halvparten av strukturkvotene, som har vært kjøpt opp og konsentrert på færre og større fartøyer de siste 20 årene, skal føres tilbake til de opprinnelige kvotegrupper i strid med forutsetningene da ordningen ble innført.
Disse kvotene er i realiteten betalt av skattebetalerne ved at kostnadene ved kjøp av disse midlertidige strukturkvoter har vært avskrivbare i rederienes skatteregnskaper – i motsetning til evigvarende grunnkvoter som ikke kan avskrives. Hvis denne strukturgevinsten ikke tilbakeføres til de opprinnelige fartøysgruppene som forutsatt, skal dette skattefradraget normalt tilbakeføres og beskattes. Skattemyndigheten får her en stor oppgave i fanget for å etterlikne rederienes skattefradrag de siste 20 årene.
Hva nå? Hovedinntrykket er at kvotemeldingen aller mest er opptatt av lønnsomheten til de etablerte rederiene i fiskeflåten, Alle analysene baseres på de bedriftsøkonomiske interessene til medlemmene i fiskerorganisasjonene, hvor rederiene tildeles kvotegaver fra fellesskapet uten forhandlinger og uten relevante beregninger av de reelle grunnrenteverdier som fordeles.
Fortsatt avfolkning av kysten
Det samfunnsøkonomiske og distriktspolitiske formålene som ligger til grunn for havressurslovens er gitt en helt underordnet betydning. Meldingen er uten analyse og reelle grep som over tid kan rette opp de negative sentraliserende konsekvensene av kvotepolitikkens for de fiskeriavhengige kystkommunene de siste 20 årene. Fortsatt reduksjon i antall arbeidsplasser og avfolkning av kystdistriktene må derfor regnes med.
Man kan kanskje ha forståelse for at ferske statsråder uten fiskerifaglig bakgrunn ikke kan snu en skute bemannet med mannskap som kjører på en fast sentraliseringskurs. Men de fleste hadde kanskje betydelige større forventninger til at Ap/Sp-regjeringen på vegne av fiskekvotenes eiere – «Det norske folk i fellesskap», skulle legge opp en omfordelingsstrategi i tråd med Hurdalsplattformen for å opprettholde et snev av tillit til sin politiske retorikk.
Når det ikke skjer, blir oppfølging av denne saken i Stortinget og i de berørte fiskerikommuner nå særlig viktig.
Et grep kan være å kreve at regjeringen utarbeider årlige tilleggsmeldinger med ressursregnskaper og -budsjetter som kan danne grunnlaget for årlige debatter og kvotejusteringer som i større grad tar hensyn til regionaløkonomi, sysselsetting og bosetting i tråd med havressurslovens formålsparagraf og regjeringens egne målsettinger.
