Fiskeribladet kritiserer utenriksminister Espen Barth Eide på lederplass 16. februar for å la norske jordbruksinteresser gå foran fiskeriinteressene i handelspolitikken. Dette stemmer ikke.
At fiskerinæringen og landbruket møter ulike utfordringer i møte med internasjonal handel, er ingen nyhet. Mye av årsaken ligger i ulike naturgitte forutsetninger.
Norge er en stor hav- og fiskerinasjon med lange tradisjoner knyttet til bærekraftig forvaltning av våre marine ressurser. Dette har gitt oss et svært godt utgangspunkt med tanke på å kunne være konkurransedyktig på internasjonale markeder.
Må gi noe
Hovedoppgaven må derfor være å sikre adgang til internasjonale markeder på samme vilkår som konkurrentene våre. Det jobber regjeringen for kontinuerlig, både i vår dialog med EU, og i dialogen med land utenfor Europa.
Vår handelspolitikk skal ivareta interessene til både landbrukssektoren og fiskerisektoren. Denne politikken har støtte i et bredt flertall på Stortinget.
Som følge av våre offensive interesser på sjømatsiden har vi hatt nulltoll for sjømat i flere tiår. Når vi forhandler frihandelsavtaler med våre handelspartnere, ønsker de noe i retur for markedsadgang for sjømat, og da er det ofte lavere toll for landbruksprodukter inn til Norge som står på ønskelisten.
Her gjør vi hele tiden avveininger, og det er ikke slik at vi ikke gir noe på landbruksområdet i det hele tatt. Vi har også for noen få måneder siden forhandlet fram tollfrie kvoter for sjømat til EU parallelt med forhandlingene om EØS-midler.
Gode rammer
Det regjeringen oppnådde på sjømatområdet mener vi er bra, gitt de rammene vi forhandlet innenfor. Markedsadgang for landbruksprodukter var ikke tema i disse forhandlingene. Vi arbeider nå både i Norge og i EU med å implementere forhandlingsresultatene så raskt som mulig.
For landbruket gjør klima og topografi sitt til at konkurransesituasjonen er en helt annen. Vi må derfor forsøke å utjevne konkurranseforholdet ved hjelp av målrettede støtteordninger og et tilfredsstillende importvern. Jeg vil understreke at et sterkt importvern ikke er unikt for Norge. Krav om bedre importvern har vi den siste tiden sett fra landbruksnæringen i en rekke EU-land.
Norge skiller seg fra de fleste europeiske land når det gjelder fiskeri og landbruk, noe som også var grunnen til at disse områdene ikke var inkludert da EØS-avtalen ble inngått.
Poenget er at vi må kunne ivareta begge næringenes behov for rammebetingelser som gir grunnlag for vekst og utvikling, som igjen er avgjørende for arbeidsplasser så vel som for bærekraft. Norge står ikke i en særstilling når det gjelder å ha sammensatte interesser på det handelspolitiske området. Der snarere normalen.
Ulike behov
Hvilke næringer som har offensive og hvilke som har defensive interesser, varierer fra land til land.
Men vi står ikke på noen måte alene når vi på den ene siden ønsker å beskytte en sårbar næring samtidig som vi har en offensiv handelspolitisk agenda på vegne av andre næringer.
Også på dette området er det nødvendig – og mulig – å ha flere tanker i hodet samtidig.
Vi trenger både en livskraftig fiskerinæring og et livskraftig landbruk. Hva som må til for å sikre dette, vil imidlertid kreve ulike virkemidler.
Det som er helt grunnleggende er betydningen disse næringene har for vår egen matforsyning, for sysselsetting, bosetting og levende samfunn i hele landet.
