På 1990- og tidlig på 2000 tallet hadde vi med russisk fiskeri i Barentshavet å gjøre. At det til tider forekom fiske ut over tildelte kvoter både på norsk og russisk side, var kjent i næringen, i fiskeriforvaltningen og i havforskningen. Tidlig på 1990-tallet tok noen land som Island og Grønland seg til rette og fisket uten kvote, først i Fiskevernsonen rundt Svalbard, senere i «Smutthavet».
Det samme gjorde russiske fartøy etter oppløsningen av Sovjetunionen. Fra norsk side er det lagt mye innsats ned i å få bukt med overfiske i Barentshavet gjennom Kystvakten og Fiskeridirektoratet og ikke minst gjennom arbeidet i Den blandede norsk – russiske fiskerikommisjonen.
Avdekket russisk overfiske
Nå har tidligere redaktør Nils Torsvik i FiskeribladetFiskaren nettopp kommet ut med boken «Milliardranet i Barentshavet» på Utenfor Allfarvei forlag i Harstad.
15. februar deltok vi under presentasjon av boken på Internasjonalt Seminar i Tromsø bibliotek og byarkiv. Torsvik’s hovedkilde for boken er Tor Glistrup, tidligere rådgiver i Fiskeridirektoratet’s analyseenhet for russisk og senere internasjonal fiskerikriminalitet. Analyseenheten samarbeidet nært med Kystvakten der tidligere kapteinløytnant Stig Flått fikk en viktig rolle i å delta i etterretningsarbeidet.
Boken beskriver hvordan denne analysegruppen fra Fiskeridirektoratet og Kystvakten etter hvert kunne avdekke et russisk overfiske som i flere av årene fra 2002 til 2008 oversteg 100.000 tonn hvitfisk, hovedsakelig torsk.
Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) inkluderte i sine bestandsberegninger et samlet overfiske på 611.000 tonn for disse årene. Boken omtaler også hvordan et norsk firma etablert i Drøbak i 1997 bidro til omsetning av fisk fra russiske fartøyer. Firmaet vokste betydelig, flyttet etter hvert til London og senere Hongkong der det inngikk i et enda større selskap med omsetning på flere titalls milliarder. En av gründerne flyttet senere til Sveits med en formue på mange milliarder.
Havnestatskontroll
Analysegruppen frembrakte hele 53 konkrete, meget godt dokumenterte overfiskessaker tilknyttet russiske fiskefartøyer og selskaper som ble levert russiske myndigheter i Murmansk og sentralt i Moskva. Grensekontrollmyndigheten i Murmansk førte sakene rutinemessig for russiske rettsinstanser med domfellelse, bøteleggelse og straff som resultat. Sentralt i Moskva bare forsvant dokumentene til de samme sakene!
Oversikten over det russiske overfiske ble tatt til følge i Det Internasjonale Havforskningsrådet i København som utarbeidet bestandsanslag og kvoteråd for fiskebestandene i Barentshavet. Gjennom dokumentasjon fremlagt i Den blandede norsk russiske fiskerikommisjonen ble det tatt affære med overfiske, og analysene viste at det opphørte rundt 2009.
En viktig faktor i dette arbeidet var utvikling av et internasjonalt avtaleverk for havnestatskontroll. Det vil si at fartøyer som leverer fangst i utenlandske havner må dokumentere hvilke land de kommer fra (flaggstat), hvilke fiskerettigheter fartøyet har, hvor fangsten er tatt, og nøyaktig fangstmengde av artene de er fisket på.
Tidligere fiskeriminister Helga Pedersen har mye av æren for å ha fått til den internasjonale avtalen om havnestatskontroll. I boken fremheves også rådgiver Terje Løbach i Fiskeridirektoratet som helt sentral i utviklingen av regelverket som etter hvert har fått internasjonal tilslutning.
Illegalt, urapportert, og uregistrert fiske (IUU – fiske) er et globalt problem som FNs matvareorganisasjon (FAO) har anslått utgjør ca. 25 prosent av verdens fiskerier, totalt opptil cirka 26 millioner tonn til en verdi av 10–25 milliarder dollar. IUU–fisket foregår både i internasjonale farvatn, men også til dels i område innenfor nasjonal jurisdiksjon.
Avtalen om global havnestatskontroll som trådte i kraft fra 2016 (allerede innført i 2007 for partene i den nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen) og FAO’s innsats for øvrig er viktig i arbeidet for å motvirke IUU–fisket.
Viktig fiskerisamarbeid
Etter nærmere 20 gode år for torskefiskeriene i Barentshavet varsler havforskerne lavere kvoter for årene som kommer, hovedsakelig på grunn av sviktende rekruttering til torskebestanden. Dette kommer i en periode der forholdet til Russland er et helt annet etter angrepet på Ukraina 24. februar 2022. Bilaterale og institusjonelle samarbeid er for det meste lagt på is.
Men Norge velger å videreføre fiskersamarbeidet med Russland og å gi russiske fiskefartøyer adgang til å anløpe, levere fangster og få service i Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø. Forsknings- og forvaltningssamarbeidet i Barentshavet fortsetter også.
Vi mener dette er en meget klok forvaltningspolitikk fra norske myndigheter fordi det gir grunnlag for et minimum av samhandling som gir grunnlag for en fortsatt bærekraftig forvaltning og utøvelse av fiskeriene i Barentshavet. Vi har vært med så lenge at vi husker 18. april 1989 da torskekvoten var oppfisket og kystfisket etter torsk ble stoppet.
Den vanskelige beslutningen som ble tatt den gangen var med på å redde bestanden fra total kollaps. Skulle utviklingen i Russland tilsi at fiskersamarbeidet må opphøre, må vi legge opp forskningen, forvaltningen og fiske i norsk sone og spesielt i Fiskevernsonen på en slik måte at vi holder liv i bestandene.
Hvis man ikke samarbeider om forvaltningen og kunnskapsutveksling, så vil en logisk konsekvens være økt usikkerhet og reduserte kvoter.
Den store torsken (skreien) lever og gyter hovedsakelig langs kysten og i norske havområder, men yngelen og småfisken er mye å finne i russisk sone i Barentshavet. Derfor er det snart 70 år lange fiskerisamarbeidet med Russland viktig–så lenge det går!
