– Skriker over en bøtte sild

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Kystfiskarlaget er ikke videre overrasket over at den nylige fremlagte kvotemeldingen ikke går langt nok i å reversere den negative påvirkningen fiskeripolitikken har hatt på bo- og sysselsetting langs kysten.

Mer overrasket er vi over at havfiskeflåten og Fiskarlaget ser ut til oppleve det som en stor trussel at den minste flåten tilbakeføres noen kilo torsk. Norges Kystfiskarlag mener de skriker og bærer seg over en bøtte sild.

Mye har vært skrevet om den mye etterlengtede kvotemeldingen som fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth endelig kunne presentere i Tromsø forrige fredag. Mest av alt har det vært tilløp til ramaskrik fra aktører i de største flåtegruppene som mener at dagens ressursfordeling baseres på en 30-år lang avtale og forståelse i næringen. Det er vi ikke enige i.

Tappet over tid

Riksrevisjonen har dokumentert at fiskeriavhengige samfunn over tid har hatt en negativ befolkningsutvikling i takt med økt strukturering og bortfall av lokale fiskeleveranser – Norges Kystfiskarlag har derfor over lang tid ment at det må gjennomføres en nødvendig ressursfordelingsdebatt som omhandler hele næringa, herunder fiskere, fiskeindustri og befolkning for øvrig.

Den minste kystflåten, samt kystsamfunnene som er sårt avhengige av denne flåtens tilknytning og leveranser, har over tid blitt tappet for fiskeriressurser som er forsvunnet oppover til større flåtegrupper. Dette har skjedd gjennom flere runder med strukturordninger, endring av hjemmelslengdegrupper, oppheving av fylkesbindinger og andre reguleringsendringer.

Fraværende etterlevelse av leverings- og bearbeidingsplikten fra trålflåten som fikk disse konsesjonene med den begrunnelse ovenfor myndighetene at de skulle betjene fiskeindustrien i land rammer også mange kystsamfunn. Å bidra med råstoff til lokal fiskeindustri var jo selve inngangsbilletten og den eneste begrunnelsen som holdt for å få de tillatelsene. Pliktkvotene er flere plasser forsvunnet fra industrien og forsvunnet oppover i strukturpakker i trålerrederiene. Flere av disse samfunnene står nå uten disse leveransene og taper arbeidsplasser, og i verste fall blir kystflåtens leveranser brukt som alibi for direkteeksport av trålfisk. Det er tydelig at denne retningen må intensjonskorrigeres.

En tilbakeføring, ikke omfordeling

En økning av den minste kystflåtens kvoteandeler som foreslått i kvotemeldingen vil derfor være en tilbakeføring av deler av disse ressursene, og ikke en omfordeling slik enkelte påstår. Kvotemeldingen begrunner videre at innenfor lukket gruppe er kvoten til gruppe under 11 meter er redusert med 1,89 prosent etter 2007 – derfor tilbakeføres 2 prosent til denne gruppen. Vi bemerker at denne reduksjonen er skjedd fra året 2008 som var første året grensen gikk på 11 meter mot 10 meter tidligere.

Det kvotemeldingen ikke problematiserer er at det i forbindelse med overgangen fra 10 til 11 meter ved årsskiftet 2007–2008 faktisk ble flyttet cirka 16 prosent av den minste flåtens kvantum opp til større fartøy. Av kystgruppens kvantum utgjør dette 4 prosent. Dette skulle tilsi at tilbakeføringen som er foreslått på 2 prosent burde vært 6 prosent for å rette opp i uretten.

Vurdere økning til åpen gruppe

Det blir også fremstilt som en stor urett av aktører i trålflåten at også denne flåten nå må være med på spleiselaget til åpen gruppe. Representantene fra denne gruppen vil ha seg frabedt å bidra til at åpen gruppe fiskere skal få mer fisk. La oss for det første påpeke at åpen gruppe ikke blir fordelt mer fisk gjennom dette tiltaket. Avsetningen blir som før, men hele flåten skal nå bidra til avsetningen, ikke kun konvensjonell kyst som tidligere. At åpen gruppe skulle ha 6,12 prosent av toppen før fordeling på resterende grupper ble faktisk vedtatt av stortinget under behandlingen av forrige kvotemelding. Havfiskeflåten har likevel klart å slippe unna dette vedtaket så langt. Resultatet har vært at konvensjonell kyst har blitt belastet cirka 10 prosent årlig, noe havfiskeflåten ikke har hatt kommentarer til.

Tatt i betraktning utviklinga som har vært i næringa, og utviklinga i torskekvotene kunne man i denne omgang faktisk vurdert å øke avsetninga til åpen gruppe gjennom å belaste havfiskeflåten samme prosentandel som kyst har vært belastet. Da ville endringa kommet åpen gruppe til gode.

Kvotemeldingen påpeker helt riktig at åpen gruppe er den viktigste arenaen for rekruttering til fiskerinæringen, spesielt ettersom utviklingen i kvoteprisene har medført at inngangsbilletten til yrket er uoppnåelig høy for stadig flere unge og nyoppstartede. Vi opplever om dagen et stort trykk i åpen gruppe. Det er et pågående generasjonsskifte i næringa som i stor grad bidrar til dette. Ikke minst er det også populært for fiskere i både i trål og konvensjonell havfiskeflåte å ro sjark i åpen gruppe på friturer, enten som bi-inntekt eller med formål om å kunne gjøre det til hovedgeskjeftigelse etter hvert. Det er altså tydelig at åpen gruppe er en essensiell del av inngangen til fiskeryrket.

Eidesen-utvalget har også påpekt at rekruttering som hovedregel skal skje gjennom åpen gruppe. Kvoten til åpen gruppe må derfor være romslig og i større grad kunne justeres etter behov. Når man da opplever et større behov, som følge av at flere yngre ønsker seg inn i fiskeriene (som vist av bl.a. økte søkertall til fiske- og fangst på videregående) og en eldre generasjon trapper ned, må man gi rom for denne prosessen.

Mer handlekraftige tiltak

Tiltakene som foreslås i kvotemeldingen er derfor det minste man kunne forvente av en regjering som har uttalt at de ønsker å styrke og verne om den minste kystflåten. Vi skulle gjerne sett at regjeringen foreslo mer handlekraftige tiltak for å reversere den negative utviklingen kysten har opplevd som følge av manglende styring over fiskeripolitikken de siste 30 årene.

Tiltakene som nå kommer er et lite plaster på et stort sår langs store deler av kysten. Vi setter likevel vår lit til at Stortinget og fiskeriministeren ikke lar seg skremme av sutring og skremselspropaganda fra de som tross alt har vært storvinnerne i norsk fiskerinæring gjennom 30 år med sentralisering og liberalisering.