– Hvordan bør fellesskapet fordele fiskekvotene?

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Ut fra mye kritikk av Kvotemelding 1.0 lagt fram av Solberg-regjeringen 2019 og senere forsterket av Riksrevisjonens analyse av kvotefordelingen de siste 20 årene, har det hos mange, spesielt i fiskeriavhengige kystsamfunn bygd seg opp forventninger til Kvotemelding 2.0. Særlig ut fra lovnader om bøting på Riksrevisjonens sterke kritikk om at myndighetene ikke følger opp Havressurslovens formål. Mange er blitt skuffet av det som nylig ble presentert av Regjeringen som i all hovedsak er videreføring av tidligere politikk.

Uheldige konsekvenser

Kystens tankesmie har presentert følgende anbefalinger på stortingshøringen 29.01.24 i næringskomitéen som mulige grep for Stortinget med nye føringer som kan korrigere feildisponering av fiskekvotene i forhold til fiskerilovers intensjon og formål.

De bør gi sterkere signaler om gjenoppretting av uheldige konsekvenser av 20 år med strukturpolitikk som har svekket kvotegrunnlaget til fiskerikommuner der fordeling av individuelle fiskekvoter er overlatt til markedskrefter. Det har bidratt til at hele 46 fiskerikommuner i Nord-Norge og åtte kommuner fra Trøndelag og sørover har mistet arbeidsplasser og folketall.

Stortinget bør være klarere på at fordeling av kvoter i realiteten er fordeling av grunnrente av fangsten som for 2021 er beregnet til 3,6 milliarder kroner. Det tilsvarer renten av en kvoteverdi på 90 milliarder kroner, hvorav 92 prosent var tilført fiskere og redere i havfiskeflåten.

Stortinget bør være klarere på at grunnrente ikke kun er et skatteobjekt, men også den «strukturgevinsten» målt i fangstkvantum som omtales i Stortingsmeldingen. Gjennom strukturpolitikken sannsynliggjøres grunnrenteverdien som konsentreres og fordeles av staten på færre rederier ved å holde andre ute. Denne statlige drevne markedsmekanisme kommer derfor i konflikt med kvotepolitikkens distriktspolitiske formål.

Samfunnsøkonomiske vurderinger bør gå foran de bedriftsøkonomiske når kvotene fordeles. Meldingen har for ensidig vekt på bedriftsøkonomisk verdiskaping på bekostning av de øvrige formålene i Havressursloven. Det blir feil da fiskeriretten juridisk sett ikke har slik målsetting.

Gjenopprette leveringsplikten

Fiskerirettighetene bør ikke tillates solgt ut av de svært mange fiskeriavhengige kommunene særlig i Nord-Norge som en følge av en forventet svekket kvotetilgang og økonomi i deler av flåten. Dette har skjedd tidligere på 1980 og 1990-tallet da de nordnorske kvotene tilknyttet ringnotflåten og trålerflåten ble kjøpt opp av kapitalsterke rederi utenfor landsdelen. Meldingen vurderer ikke den trusselen for kystsamfunnene som den forventede kvotenedgangen i Barentshavet på 18 prosent fra 2023 til 2024 kan ha for en flåte med høy kvotegjeld og økende fare for konkurser.

Bærekraften i fiskebestandene er trolig svekket av øket fangst på småfisk fra en økende havfiskeflåte som en følge av at havfiskefartøy over 28 meter er tildelt kvoter opprinnelig tildelt kystfiskeflåten. Botemiddelet er blant annet å beskytte småfisken ved å øke det tillatte minstemålet på fangstbar fisk og å henvise alle havfiskefartøy over 28 meter utenfor 4-milsgrensa hele året på oppvekstområdene for kysttorsk og hyse, ellers foreslått av Fiskeridirektoratet.

Leveringsplikten på kvoter tildelt trålerflåten må gjenopprettes, eventuelt overføres til den helårlige kystfiskeflåten som kan sikre fiskeindustriens råstoffgrunnlag i Nord Norge. I 2023 ble hele 212.000 tonn, 63 prosent av all eksportert torsk, hyse og sei, eksportert uforedlet utenom norsk fiskeindustri. 61 prosent av dette var rundfrosset fisk, i hovedsak om bord på frysetrålere. Dette råstoffet kan gi stor verdiskaping med tusenvis av arbeidsplasser i videreforedling langs kysten.

Stortinget bør også medvirke til at fiskeriavhengige kystkommuner bør tildeles øremerkede distriktskvoter etter Havressursloven §11,3. ledd og forvaltes i samarbeid med fylker og kommuner som et aktivt virkemiddel for å styrke rekrutteringen av unge fiskere og rederier. Øremerkingen bør særlig styrke mellomstor kystfiskeflåte som kan fiske hele året på ulike arter, og danne grunnlaget for investeringer i helårig foredlingsvirksomhet i de fiskeriavhengige kystsamfunnene.

Kvotepolitikkens virkninger må synliggjøres etter lovens formål om bærekraft, samfunnsøkonomi, sysselsetting og bosetting som mangler i meldingen. Dette kan gjøres gjennom fremlegging av årlige ressursregnskaper og budsjetter i tråd med Riksrevisjonenes anbefalinger og statens utredningsinstruks.