– Er det meningen at vi skal tappe Nord-Norge for båter og ressurser?

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Da ministeren lanserte kvotemeldingen, hørtes den for så vidt grei ut. Men da vi gikk inn i «materien», ser vi at den vil få svært negative konsekvenser for næringen i nord, spesielt Troms og Nordland blir særlig berørt.

Det spøkes med at det kommer en fjerde F etter regjeringens overskrift på kvotemelding 2.0 som er «Folk, Fisk og Felleskap», nemlig «Forvirring». Men en F nummer fem kan også bli å se dagens lys hvis en ikke ser på konsekvensene, og det er «Frustrasjon».

Fire år gammelt tallmateriale

Det er flere ting å gripe tak i, blant annet om lasteromsbegrensningene, men i dette leserinnlegget vil jeg ta for meg eierskapsbegrensningene i meldingen (de har hovedsakelig tatt for seg bare torsk), og jeg skal prøve å skrive slik at en leser som ikke er i fiskeri forstår.

I en høring i juli 2021 rundt eierkonsentrasjon i kystflåten konkluderte Fiskeridirektoratet med at det var stor variasjon i eierkonsentrasjonen mellom de ulike fiskeriene, og at eierkonsentrasjonen var lavest på torsk nord for 62 grader Nord. Fiskeridirektoratet skrev i sin høring:

«For konvensjonelle kystfiskefartøy torsk nord tilsier den lave eierkonsentrasjonen i denne gruppen at det ikke haster med umiddelbare tiltak som begrenser eierkonsentrasjonen. Dette er imidlertid en gruppe med mange fartøy som har stor betydning for aktivitet langs kysten. Vi finner derfor at det ut fra en «føre-var»-betraktning bør settes eierbegrensninger også for denne gruppen».

Fiskeridirektoratet foreslo å fastsette grensen på 2 prosent av gruppekvoten på torsk nord for 62-graden som en «føre var»-grense. For andre fiskerier ble grensene satt høyere basert på eierkonsentrasjonen som ble funnet i undersøkelsene. Fiskeridirektoratet foreslo:

«Vi finner det naturlig å foreslå en grense for eierkonsentrasjon som gjør at dagens eiere faller innenfor og slipper å selge seg ned».

Etter høringsrunden valgte Fiskeridirektoratet å foreslå at eierskapsbegrensning settes til 1,5 prosent av gruppekvoten for torsk, hyse og sei, fremdeles med det argument at ingen skulle være nødt til å selge seg ned.

Tallmaterialet som lå til grunn for høringen, er snart fire år gammelt. Likevel velger man i kvotemelding 2.0 å foreslå en begrensing på 1 prosent av gruppekvoten for torsk, hyse og sei. For torsk, hyse og sei forlater regjeringen utgangspunktet «at ingen skal være nødt til å selge seg ned» og skriver i kvotemeldingen:

« … selv om forslaget kan innebære at enkelte aktører må selge seg ned som følge av dette» (kvotemelding 2.0 kapittel 3.2.3).

Rammer ikke andre fiskeri

For andre arter om makrell, nvg-sild og nordsjøsild velger regjeringen å følge Fiskeridirektoratets forslag til prosent av gruppekvoten, som for øvrig er mye høyere prosent på samtlige fiskeslag enn det som foreslås på torsk, hyse og sei.

Regjeringen argumenterer med at « … samtidig som man unngår at dagens aktører rammes unødig», ref. kvotemelding 2.0 punkt 3.2.3 siste avsnitt.

Hvorfor er det greit at noen grupper rammes og ikke andre? Begrensingen burde settes slik at ingen rammes for de investeringer de har gjort. Minner om at Fiskeridirektoratet i høringen fastslo i sin vurdering « … at det fremdeles er spredning og variasjon i eierskapet i kystflåten for fartøy med deltageradgang». Forslagene til eierskapsbegrensing var kun «føre var»-tilnærming.

Enorm forskjellsbehandling

Så hva er 1 prosent av gruppekvoten? For lukket gruppe i kystflåten er gruppekvoten 102.000 tonn i 2024.

Det betyr at en person, selskap eller konsern kan kontrollere 1020 tonn. Omsatt til faktorer er det knapt to fullstrukturert fartøy i de største gruppene. Til sammenligning har man for flere år siden innført tilsvarende begrensninger i havfiskeflåten. Her kan man eie inntil 15 prosent av gruppekvoten, altså 9325 tonn. Hvor er rimeligheten av denne enorme forskjellsbehandlingen?

Veldig mange rederi i Nord-Norge har fokusert på det driftsgrunnlaget man har nærmest seg, nemlig torsk, hyse og sei og dermed vektet seg mer på hvitfisk enn på pelagiske arter som sild og makrell.

Dermed er det nordnorske rederier med større kystbåter som rammes hardest av denne stramme begrensingen på 1 prosent.

Fritt frem i sjarkflåten

Men 1 prosent av gruppekvoten gir stort utslag i gruppen under 11 meter. Der kan en reder som bare eier båter under 11 meter (med 10 meters kvoter), eie over 40 båter! Med eierskapsbegrensning på 1 prosent eller 20 fullstrukturerte båter med ID-Kvoter, så her er det fritt fram å bygge seg stort opp.

Hva er løsningen for de større kystbåter fra 15 meter og opp, som er «i taket» og over på 1 prosent? Rederier må selge! Og hvem skal kjøpe når alle rederier som har større drift i Nord-Norge også er på- eller over grensa på 1 prosent?

En må da se sørover og selge til våre kolleger på Vestlandet som sikkert gladelig tar imot ferdige strukturerte kystbåter. Er det dette som er meningen med grensesettingen – at vi skal tappe Nord-Norge for båter og ressurser?

Katastrofe for Nord-Norge

Videre er det mange redere i vårt område som har vært så heldige at vår lokale industribedrift opp gjennom årene har vært med å bidra til etablering av rederi uten føringer på hvor fisken leveres, men med fokus på at all aktivitet i regionen er bra for bosetting og bolyst.

Denne industribedriften eier gjerne inntil 49 prosent i mange rederi, og får dermed gjennom de foreslåtte reglene tilordnet seg så mange kvoteandeler, at rederiene ikke kan utvikle seg lengre og noen trolig må selge både fordi minoritetsaksjonæren(e) er i brudd med de nye foreslåtte reglene.

Resultatet blir at rederiene ikke får optimalisere kvotegrunnlaget om de ønsker innenfor de etablerte kvotetakene fordi som nevnt at industribedriften (fiskekjøperen) er over 1 prosent. Det er en katastrofe for nordnorske rederier og for mange samfunn i Nord-Norge. Her på Husøy vil det slå svært negativt ut.

Risikerer å måtte selge seg ned

På Husøy har vi ofte fått høre at «vi har skjønt» dette med å spille på lag med hverandre, fiskeren og kjøperen. Rederiene og fiskekjøperen/industribedriften har ikke bare utviklet hverandre, men også bygda og kommunen. Et levende fiskerimiljø med puls er det her på Husøy.

Og dette kunne nok fortsatt vært en gladhistorie helt til vi altså fikk lest kvotemeldingen grundig.

Fiskekjøperen her på Husøy får med denne kvotemeldingen heller en oppgave med å selge seg ned, siden de med sitt eierskap i mange rederi kommer godt over 1 prosent av gruppekvoten.

Og å selge seg ned for dem, betyr at jeg eller naboen må selge. Kun slik minker industribedriften sitt eierskap ned til 1 prosent.

Og som nevnt tidligere, hvor skal vi selge? Til Vestlandet?

Er dette en løsning for oss i Nord-Norge, og var det dét ministeren hadde i tankene, at vi må få ned aktiviteten i nord?

Ikke gjennomtenkt

Det rare er med denne meldingen vedrørende eierskapsbegrensninger, er at ingen trålere, ingen i hav og ingen i ringnot er berørt av eierskap i kvotemeldingen, kun kystbåter i nord!

Det er altså mellom oss kystfiskere kampen skal stå hvis anbefalingene i meldingen blir gjennomført.

Helt ærlig, jeg tror ikke dette er gjennomtenkt, og jeg tror heller ikke fiskeriministeren vil, eller er klar over, hvordan dette rammer Nord-Norge.

Nå må ministeren ta et skritt tilbake før hun tar to skritt frem igjen, lytte til innspillene fra organisasjonene, se på konsekvensene og få et bredt forlik med opposisjon på Stortinget.