Den 12. januar la regjeringen frem kvotemelding 2.0 – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling. Stortinget har deretter hatt åpen høring i næringskomiteen, og planlagt dato for behandling i Stortinget er foreløpig 29. april.
Det er etter vårt syn grunn til å stille spørsmål ved i hvilken grad forslagene som gjelder omfordeling tilrettelegger for en god debatt og sikrer stabile rammevilkår for fiskeflåten, eller om forslaget gjør det rent motsatte.
Gir forslagene grobunn til en enda større kamp mellom hav og kyst, og er alt nå i spill for fiskerinæringen?
Forslagene
Regjeringen foreslår i kvotemelding 2.0 i alt fem tiltak som gjelder fordelingen av kvote for torsk nord for 62-graden. De tre mest synlige er gjeninnføring av trålstigen, å trekke åpen gruppe fra «toppen», i tillegg til en egen omfordeling fra lukket konvensjonell gruppe på 2 prosent til den minste kystflåten under 11 meter.
Det foreslås også en såkalt videreføring av trålstigens prosentvise fordeling mellom trål og konvensjonell gruppe. Siden åpen gruppe trekkes fra toppen, blir imidlertid regnestykket noe annet sammenlignet med forrige gang trålstigen gjaldt med de samme prosentvise fordelingene.
Til sist foreslås det en videreføring av kystfiskeordningen for torsk som en fast avsetning fra toppen.
Skjøre kompromisser
Alle disse tiltakene bidrar til en omfordeling til fordel for kystflåten. Tiltakene utgjør til sammen større eller mindre grad av omfordeling og innebærer en kostnad for de gruppene som må avgi kvoter.
Endringene som foreslås fremstår kanskje for enkelte aktører som milde, men for andre enkeltaktører innebærer forslagene potensielt større negative forandringer. Det er først og fremst trål som er den store taperen i dette regnestykket.
Virkningene av forslagene må ses i sammenheng med at den nåværende fordelingen av havets ressurser, er basert på skjøre kompromisser mellom ulike grupper i en sammensatt og mangfoldig fiskerinæring.
Dette er ikke utelukkende et politisk poeng som bestemte deler av næringen som er skadelidende av forslagene benytter for å fremme seg selv og sine synspunkter – men kan etter vårt syn også løftes til et mer overordnet nivå.
Et spørsmål verdt å stille seg i denne sammenheng er hvilken påvirkning det får for samspillet og klimaet mellom forvaltningen og fiskerinæringen, som følge av et slikt forslag som tar hensyn utelukkende til den ene siden av flåten.
Verdt å rokke ved?
Dette må ses i sammenheng med at fiskerinæringen står i en særstilling sammenlignet med andre næringer.
For det første høster næringen av havets begrensede ressurser.
For det andre er det regulatoriske rammeverket i stor grad bygget opp rundt kompromisser mellom de ulike gruppene.
Det kan stilles spørsmål ved om det er verdt å rokke ved dette, dersom resultatet er at det oppstår enda sterkere fronter mellom kyst og hav.
Påvirker samarbeidsviljen
Forslaget bidrar i så måte til større uforutsigbarhet. Og til at skjøre kompromisser som hviler på en partsforutsetning om at de reflekterer en «rettferdig fordeling», blir tilsidesatt.
Den til enhver tid sittende regjering må være klar over disse implikasjonene som et forslag med slike fordelingseffekter i fiskerinæringen fører med seg.
Virkningen av å foreslå tiltak som gir inntrykk av at alt settes i spill, kan påvirke det politiske klimaet, samarbeidsviljen og tilliten mellom næring og forvaltning, og skape uro langs kysten – snarere enn å legge til rette for en rettferdig omfordeling og en god debatt.
