Lerøy har siden 2017 investert omtrent 1,6 milliarder kroner i landanleggene langs kysten i Nord-Norge for å trygge og videreutvikle selskapets 600 industriarbeidsplasser. I skrivende stund er en omfattende oppgradering av anlegget i Båtsfjord på over 220 millioner kroner under ferdigstillelse. Til sommeren er det byggestart på et liknende prosjekt i Kjøllefjord, der kostnadsestimatet er 160 millioner kroner.
I løpet av to–tre år har Lerøy med andre ord investert 380 millioner kroner i Øst-Finnmark. Men Geir Jørgensen (Rødt) mener like fullt plikttrålerne bidrar lite til kysten.
– Feilaktig
Hva ønsker egentlig venstresiden i norsk politikk med kvotefordelingen? I Stortingets spørretime onsdag 31. januar påstår Geir Jørgensen fra partiet Rødt feilaktig at plikttrålerne bidrar lite inn til kysten.
Dette er en påstand som jevnt og trutt slenges ut fra partier på venstresiden, og det er vanskelig å se mer enn to mulige forklaringer på det. Enten dreier det seg om manglende innsikt, eller så er strategien at en feilaktig påstand etablerer seg som en sannhet bare den repeteres tilstrekkelig mange ganger.
Ingen andre har vært i nærheten av slike investeringer i hvitfiskindustrien i Nord-Norge de siste årene. Det er trålrettighetene, tilgangen på råstoff fra trålerne og muligheten for å se økonomien i hele verdikjeden samlet, som gjøre dette mulig.
Med andre ord er kvoterettighetene på sjøen hele grunnlaget for å kunne gjøre en slik satsing i en bransje, der man gjennom mange tiår har sett at det å oppnå lønnsomhet i industrileddet isolert er meget krevende.
Lerøy har vært villig til å se økonomien i fangst- og industriledd samlet. Gjennom handling har selskapet demonstrert at det er mulig å få til en samlet lønnsomhet som er akseptabel og forsvarer industriproduksjon i Norge – forutsatt at rammebetingelsen er riktige.
1000 arbeidsplasser
I den nylig fremlagte kvotemeldingen er økt verdiskapning på råstoffet i Norge, flere helårlige industriarbeidsplasser og bosetning langs kysten trukket frem som to hovedmål.
Lerøy har etter sin inntreden i hvitfiskindustrien gjennom handling demonstrert at det er nettopp dette selskapet bidrar til.
For ti prosent av torskekvoten skapes 600 arbeidsplasser på land og 400 arbeidsplasser i fangstleddet på sjøen. Et mer konkret eksempel på at fellesskapets naturressurser brukes til å skape industrivirksomhet og sikre bosetning i små lokalsamfunn i Nord-Norge, skal det godt gjøres å finne.
– Sparker beina under industrisatsing
Det er derfor overraskende og skuffende når regjeringen foreslår å redusere kvotegrunnlag ved å ta åpen gruppe fra toppen. Lerøy har et utmerket samarbeid med, og er en stor kunde hos kystflåten, som vi er helt avhengige av. Vi har derfor vært enige i forslaget om å gå tilbake til trålstigen, slik at kystflåten skjermes i perioder der kvotene er lave.
Men forutsetningen for dette var at fordelingen mellom fartøysgruppene lå fast. Når regjeringen nå foreslår å ta åpen gruppe fra toppen, går man bort fra et prinsipp som har ligget fast i nærmere tretti år.
Det tar ikke bare bort den forutsigbarheten som er helt nødvendig for å kunne gjøre langsiktige investeringer, det bidrar også til at kvotegrunnlaget de nærmeste årene blir så lavt at den største bidragsyteren til industriarbeidsplasser i hvitfisknæringen settes i fare.
At kvoten i utgangspunktet er historisk lav for å sikre bærekraftig beskatning av bestanden, er naturgitt og noe vi må leve med. Men at en Ap-regjering i tillegg velger å sparke beina under en aktør som til de grader bidrar til regjeringens ambisjon om industrivirksomhet i Norge ved å omfordele til andre flåtegrupper, er mildt sagt overraskende, og fremstår som direkte industrifiendtlig.
– Et ubestridelig faktum
Det er et ubestridelig faktum at en av hvitfiskindustriens hovedutfordringer er den enorme sesongvariasjonen, der det i en kort sesong landes store mengder råstoff. Utenfor sesong foregår brorparten av fiskeriene langt utenfor kysten, og det må store havgående fartøy til for å forsyne fabrikkene med råstoff.
Ved å overføre kvoter fra den største til den minste flåten, er det en realitet at enda mer råstoff må landes i sesong når fisket foregår nær kysten. Det blir med andre ord ytterligere krevende å holde i gang industriaktivitet i høsthalvåret. Det er åpenbart at det ikke blir flere, men færre helårlige industriarbeidsplasser av dette.
Ved å ta åpen gruppe fra toppen, tas råstoff som er underlagt plikt bort fra pliktsystemet og spres på flere hender, der det vil i praksis være umulig å stille krav til at råstoffet skal generere industrivirksomhet på land. Den norske velferdsstaten er langt på vei et resultat av en industripolitikk der man har fokusert på at naturressurser skal komme fellesskapet til gode.
Disponeringen av norske vannkraftressurser ble eksempelvis et avgjørende konkurransefortrinn for utviklingen av kraftkrevende industri i Norge, og har sikret tusenvis av arbeidsplasser i Norge. Men når det kommer til fiskeri vil altså venstresiden tydeligvis bort fra en slik tenkning.
Da vil man heller flytte fangstrettigheter til hender som står fritt til å gjøre hva de vil med råstoffet, på bekostning av en aktør som gjennom pliktene har et samfunnsoppdrag som etterleves og fungerer etter intensjonen. At Arbeiderpartiet, som ønsker å fremstå som en forkjemper for industrivirksomhet, forslår noe slikt, er uforståelig.
– Beslutninger basert på fakta
Kort oppsummert er det med andre ord to grunnleggende forhold i norsk fiskeripolitikk hvor man kan forholde seg til ubestridelige fakta:
1. Trål er en viktig bidragsyter for helårige industriarbeidsplasser i norsk hvitfiskindustri. I Lerøys verdikjede, med aktivitetsplikt i fem kystkommuner i Nord-Norge, er trålrettighetene helt avgjørende for de 600 helårige arbeidsplassene i landindustrien.
2. Overføring av kvoter fra den største til den minste flåten vil forsterke sesongvariasjonene og dermed ikke føre til flere, men færre helårlige industriarbeidsplasser
Når venstresiden på tross av dette vil sparke beina under den aktøren som bidrar til mest industriproduksjon langs kysten av Nord-Norge, må man igjen spørre seg hva som er det egentlige motivet for dette.
Det er svært lite motiverende for Lerøy å påta seg den risiko og de utfordringer selskapet tar gjennom omfattende investeringer i områder der nettopp slike initiativ er skrikende nødvendig for å sikre arbeidsplasser og videre bosetning, når holdningen fra politisk hold er at man ikke bidrar.
Men aller mest alvorlig; ved å rokke ved grunnleggende rammebetingelser som kvotefordeling mellom fartøysgrupper, skapes en uforutsigbarhet og risiko som kan gjøre det svært vanskelig å fortsette den satsingen selskapet har startet på.
